Anna Helene Valberg
Posts
January 14, 11:11 AM
Anmeldelse av Zoo av Jonas Corell Petersen m.fl. På Det Norske Teatret. Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 4/12.
Granskingen av kjedsomheten blir dessverre kjedelig.
I sin diplomoppgave ved KHiO, Unge Werthers Lidingar, forsket regissør Jonas Corell Petersen i hvordan vi nordmenn er blitt så velferda og vellykka at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, og heller ikke noe å leve for. Siden sist har han kommet til at det likevel oppstår et fornyet behov hos oss konsumnordmenn: behovet for menneskelig kontakt.
Granskingen av kjedsomheten blir dessverre kjedelig.
| Foto: Chris Erlbeck |
For når alt, inkludert studier, fritidsaktiviteter og hobbyer på en måte dreier seg om konsum, forblir fokus gjerne rettet innover; mot selvrealiseringen. Samtidig oppstår savnet etter den gode samtalen, klemmen og intimiteten gode vennskap rommer
.
.
Den gode samtalen
Hva er en virkelig samtale? Hva slags historier forteller vi hverandre? Innholdet i en svadasamtale kan ha en dyp, fin kjerne. Det kan i grunn dreie seg om ensomhet, isolasjon og hjertevarme, eller mangel på sådan.
I Zoo møter vi Kyrre (Kyrre Hellum), Joachim (Joachim Rafaelsen) og musikeren Gaute (Gaute Tønder). Rundt dem sitter tre statister i brytedrakter. De er stort sett stille og bidrar til å flytte søkelyset rundt på Det norske teatrets Scene 2. Joachim innleder insisterende en samtale med Kyrre, og denne varer i drøye halvannen time.
Skuespillerne beholder sine egne navn, og framstår som henholdsvis flørtete, nevrotisk og tilbakelent. Hva som er dem selv, hva som er karikert og hva som er underspilt, vet vi ikke, men det vekker heller ikke særlig interesse, for materialet de overflatisk jobber med er så utrolig trivielt. Under overflaten ligger desperasjon, søken etter menneskelig kontakt og behovet for å bekjempe kjedsomheten. Men det funker ikke å overføre den på publikum.
Representasjon og kommunikasjon
Jeg observerer at jeg har lyst til å hive meg inn i de banale samtalene som stadig spinner videre til nye temaer fordi jeg ellers kjenner at jeg begynner å kjede meg. Kjedsomhet er et viktig tema for Petersen, men når det ikke oppleves som en givende kjedsomhet, når ikke Zoo fram til publikum.
Uttrykket i forestillingen er lystig og skøyeraktig, mens det finnes en underliggende sorg som forsøker å presse seg opp til overflaten. Men klovnens tårer rører ikke. Tar han oss på alvor? Vi blir snakket til, og oppmuntres til å kommunisere – med hverandre og med scenen, men opplever likevel at vi bare er rekvisitter i forestillingens smartypantseri.
Tullenynorsk for fremmedgjøring
Stort sett er det varme lysstoffrør som lyslegger forestillingen, men innimellom dempes lyset, og scenen dekkes av et tynt lag av røyk. En av skuespillerne framfører en monolog eller et dikt i en ømmere tone.
I begynnelsen er det fine ting som presenteres, men etter hvert sklir disse sekvensene over i raljering, der skuespillerne snakker tullenynorsk – sånn nynorsk vi ville snakket om vi skulle tulle med nynorsk.
Den er fullstendig usammenhengende og fjasete, og bidrar til ytterligere fremmedgjøring som mest av alt oppleves som usympatisk. Ellers snakker aktørene sine egne østlandsdialekter, og beholder sine egne navn.
Kulturelt dressert
Scenografien er som i Unge Werther fargesprakende og enkel. Utover scenen ligger store, gule sponplaterm, og omkring flyter 70-tallsoransje sofaer, hvite vaskemaskinerog neongrønne bøtter og trestammer. Temmet natur, slik vår egen natur er dressert og sosialisert.
På samme måte peker Petersen på hvordan vi er sosialisert til å lese teater. Vi reagerer kanskje ikke på stiliserte bilder, som når to menn sitter tett inntil hverandre. Vi reagerer mer når skuespillerne bryter mellom spill og det å ”spille seg selv” og når de prater tullenynorsk. Petersen drøfter forholdet mellom sal og scene, men han er ikke særlig inkluderende. ”Sei meg imot – eg treng nokon å slåst med”, sier Joachim Rafaelsen på et punkt. Petersen vil sette kjedsomheten opp mot følelsen av å leve, og vil sette latteren i halsen på oss med den destruktive og viljen til å bryte ned mot slutten av stykket.
Hemmelig kontekst
Det programmet ikke sier noe om, er at forestillingen spinner ut av Edward Albees skuespill The Zoo Story fra 1958. Å oppgi en bitteliten referanse til Albee kunne gitt publikum litt mer kontekst og mening. Albees stykke handler grunnleggende om ensomhet og isolasjon, men også om klasseskiller og toleranse for menneskers ulikhet i livsanskuelse og -situasjon. I stykket skjer det ingenting, før skjebnen innhenter karakterene gjennom en voldelig slutt. Noen paralleller til originalen er det fortsatt å finne i
Zoo, men flere sentrale elementer er nesten visket vekk, og klinger ikke klart nok.
I Zoo blir også slutten noe umotivert fordi karakterenes forskjeller er portrettert i overkant utydelig. Kyrres raseri er uforståelig, og Joachims ensomhet for underkommunisert. Det dyriske overvelder karakterene på en måte som ikke finner gjenklang hos oss, og som også blir liggende helt i bakgrunnen. Også statistene virker uberørte av den voldelige tildragelsen, som et blasert publikum som er vant til det meste.
Hva slags kontakt duger?
Forestillingen handler om virkelige møter mellom mennesker. Men menneskelig kontakt er ikke nok i seg selv – hverdagens trivielle samtaler blir frustrerende kjedsomhet, og du leter etter den gode samtalen. Hvor ofte har du en ordentlig samtale; en som handler om noe annet enn TV, nyheter, barna eller i verste fall været? En som handler om ideer, om livet? Hverdagens trivialitet legger seg som skurv over tendenser til slike samtaler, og gjør at en lengter bort.
I Unge Werthers Lidingar greide Jonas Corell Petersen humoristisk å formidle den hjerteskjærende historien slik at begge elementer løftet forestillingen. Det virker som om han forsøker seg på noe av det samme her, men at han ikke helt får det til. Det blir for langt, og granskingen av kjedsomheten blir faktisk kjedelig.
T.O. Jeg fikk dessverre ikke sett den opprinnelige oppsetningen som gikk på Black box teater i fjor.
Zoo
av Jonas Corell Petersen m.fl.
Skuespillere: Kyrre Hellum, Joachim Rafaelsen, Gaute Tønder
Regissør: Jonas Correll Petersen
Scenograf: Nia Damerell
Komponist: Gaute Tønder
Lysdesignar: Tilo Hahn
Statistar: Lars Bingen, Johannes Blåsternes, Anders Nordhammer
January 14, 11:09 AM
Anmeldelse av Trevi gods & transport av Claire de Wangen. Publisert på Scenekunst.no.
På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.
På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.
Regissør Claire de Wangen skaper stedsspesifikt teater der publikums helhetlige sanselige opplevelse er vel så betydningsfull som innholdet i tekst og handling. Med den fortryllende forestillingen Osperheimkomplekset greide hun å skape stort engasjement for trær og økologi. I Legemsarkivene tok hun oss med på en reise gjennom Kulturhistorisk museum i Oslo, der budskapet kunne knyttes til overvåknings- og arkiveringskritikk. Denne gangen er det minner og sykdom som
står sentralt. Med Trevi gods & transport gir hun oss nok en fantasieggende opplevelse av drømmer og historie. Stemningsfullt fellesskap
Ute i bakgården på Helgesens gate 44 møtes vi først med kaffe og te, pepperkaker og en presenning over hodet i tilfelle regn. Allerede her etableres en varm stemning og en oppmerksom tilstedeværelse fra aktører så vel som tilskuere. Det at vi bare er tjue publikummere (utsolgt) er ikke skummelt, for dette er et fellesskap en får lyst til å være en del av.
- Vi skjønner godt at dere vil flytte, sier stadig de to karene som driver flyttebyrået Trevi gods & transport. - Den som ikke flytter på seg, står stille.
De to karene bærer stadig på kasser, drikker litt kaffe, og presiserer at de flytter hva som helst – ingen spørsmål.
Før og nå
Mennene tar oss med inn i den gamle bygården, der vi først kommer inn i et typisk 00-talls møterom med kontormøblement og friskt fruktfat på bordet. En liten pike i svart kjole med stor, hvit krage lukker bestemt døra. Hun bryter helt med kontoruttrykket, og ser ut som om hun kommer rett ut av en Maria Gripe-bok, der hun alvorlig og mystisk trekker ut håndtaket av døra. Publikumsfellesskapet forsegles når vi slik låses inne. Jenta forteller med kunstig voksne ord om fortid og nåtid.
Når vi slipper ut, går vi gjennom en gang, der vi kikker inn på en av flyttemennene som sitter ved et lite kjøkkenbord og spiser kake. Han drikker kaffe fra termos og hører på et musikkstykke jeg tror må være den italienske smørsangeren Achille Togliani som synger Fontana De Trevi.
Vi kommer inn i et stort rom med vinduer ut mot Sofienbergsparken. Det er her flyttebyrået holder til. Men tidligere har andre virksomheter holdt til her. Utenfor henger fortsatt skiltet til et advokatfirma. Og for mye lenger siden, på midten av 1800-tallet, lå et apotek her. Fortsatt er taket i lokalet originalt, og vi kan se apotekergudinnen Hygieia oppe i det østre hjørnet.
En koffert full av minner
Nå er rommet fylt med kasser og møbler, lamper og esker. De er stablet omkring i hele lokalet – nesten helt opp til taket. Vi får beskjed om å nyte utsikten over parken inntil flyttebyrået har tid til å hjelpe oss. På gata utenfor passerer hipstere og familier; sånne folk som er ute og går en lørdag ettermiddag. Så kommer flyttekarene forbi, og tar med seg et flyttelass ned i parken. Der setter de ut sofa, bord og lampe.
Den lille jenta som er sammen med oss, forteller at bakken under parken er bakken full av hvite knokler etter en epidemi som herjet her for lenge siden. En dame med rødt hår, lærtights og krokodillestøvletter slår seg ned i sofaen i parken. Hun knuger en liten, hvit koffert tett til brystet. Med en svart bluse med stor, hvit krave er det en forbindelse mellom henne og den lille piken.
Hemmelige tunneler
Senere kommer hun bort til vinduet – kofferten er borte. Hun flytter, men den saken blant alle tingene hennes som betyr mest for henne er denne lille hvite, kofferten, og nå er den borte. - Har dere sett den, spør hun oss fortvilet. Hva er det som gjør et hjem? Minnene fra livene våre, fra mennesker vi bryr oss om. Kan en fylle en leilighet med nye ting og føle seg hjemme?
Den lille jenta er overalt i lokalet; hun forsvinner inn i hemmelige ganger i pappesker og skap, og dukker opp helt andre steder. Hun bærer på en brun rotte. Hva skjedde med denne lille jenta? Ble hun aldri voksen? Ble hun syk? De gammeldagse klærne hennes og det alvorlige oppsynet, den veslevoksne talen og den drømmende tilstedeværelsen hennes gjør at hun mer og mer løses opp og blir et minne som er overalt i huset, og kanskje aller mest i den rødhårede damens forsvunne koffert.
Forskyver publikumsrommet
Claire de Wangen er utrolig flink til å få oss til å legge merke til detaljer. Vi vet aldri riktig hva som er lagd for forestillingen og hva som var der fra før. Vi legger uansett merke til sanselige elementer på en helt annen måte enn i den travle byhverdagen. Hun er en Amelie fra Montmartre som ber oss stikke hånda ned i bønnesekken og virkelig føle hvor deilig det kjennes.
Sammen med scenograf Lea Basch byr de Wangen på detaljrike, gåtefulle forestillinger på utradisjonelle steder. Hun ville aldri tilbudt publikum et konvensjonelt amfi eller et vanlig titteskapsoppsett. Hun bryter hele tiden ut av det vi tror er forestillingsrommet, og utvider fantasien vår. Samtidig er det plass til et meget begrenset antall publikummere. Dette binder oss sammen på en usedvanlig måte.
Når publikumsrommet løses opp, trekkes vi dypere inn i forestillingen – vi blir i større grad del av den. Mens vi står i de store vinduene til et tomt næringslokale på Grünerløkka og ser ut over Sofienbergsparken, titter folk inn på oss og blir nysgjerrige. Vi vet noe de ikke vet, men vi vet ikke helt på hvilken måte vi er del av det.
Historiene som fyller forestillingen Trevi gods & transport er vage og mystiske. Vi får bare små brokker av dem, og må selv prøve å binde trådene sammen.
Løse tråder
Claire de Wangen tar utgangspunkt i en idé som forestillingen spinner rundt. Men det er ikke så mye vi får vite, og det kommer ikke til noen forløsning. Ulike tråder bindes ikke sammen, og mye forblir ufortalt. Den greske og romerske gudinnen Hygieia har kanskje ikke noe med fontenen i Roma å gjøre, selv om jeg prøver å finne koblinger mellom vannbårne sykdommer som kolera, den romerske akveduktens endepunkt i en stor fontene, smørsangeren Achille Togliani og hva som egentlig foregikk på Grünerløkka på midten av 1800-tallet. Linken mellom renhetsgudinnen og den, etter tradisjonen, pestbærende rotta er der. Damen med den hvite kofferten og skinnklær har kanskje ikke noe med hygienegudinnens slange å gjøre. Eller kanskje likevel.
Poenget til de Wangen er kanskje i større grad å få oss til å tenke litt over hva menneskene som var akkurat her for mange år siden tenkte og gjorde. Hva har skjedd før på alle de stedene vi hver dag beveger oss? Hvilke mennesker har bodd her, hva drev de med? Hvorfor flyttet de?
Sammenhengen i fortellingen synes å være underordnet den opplevelsen vi som er tilstede deler. Vi blir stablet opp på kasser, nesten helt opp til taket, og ser på den måten forestillingen fra ulike vinkler. Noen lukter på møllkuler, andre på papp, andre igjen på plast og skai. Lukter trigger ulike minner, og minner – individuelle og kollektive – er en viktig brikke i puslespillet Trevi gode & transport.
Trevi Gods og Transport
Trevi Gods og Transport er produsert av Claire de Wangen med støtte fra Norsk Kulturråd. I samarbeid med scenograf Lea Basch og skuespillerne Joanna Magierecka, Halvor Wilhelm Valle, Harald Kolaas og Alva de Wangen. Mer på prosjektets hjemmeside.
Bilder:
January 14, 10:48 AM
Faust for kids på Black Box Teaters lille scene. Anmeldt på Scenekunst.no.
Den monumentale klassikeren strippes ned til en liten times spennende og detaljrik grøsser for tweens.
| Faust for kids er første forestilling ut i en serie på tre stykker som serverer klassikere for et ungt publikum. |
Da Johann Wolfgang von Goethe var gutt, så han på dukketeater en forestilling om magikeren og vitenskapsmannen Faust. Faust tilhører den tyske legendeverdenen, og lille Johann syntes fortellingen var fascinerende. Han tok med seg Faust videre, og fra han begynte å skrive sitt eget storslåtte verk om Faust til han ble ferdig, tok det hele 60 år. Slik sett kan en si at historien på en måte ble hans egen: verken Goethe eller Faust ble noen gang riktig tilfreds.
Grådige Faust
I et rom med hvite, rene møbler, sirlige bunker av hvite håndklær og rekker med hvite bøker møter vi den gamle, sorgtyngede mannen Faust (Anders Høgli). Han ånder og lever for kunnskap, og får aldri nok. Han drikker bokstavlig talt bøker, men ingenting kan slukke
kunnskapstørsten hans.
kunnskapstørsten hans.
I desperasjon tyr den lærde mannen til magi. Siden kommer Mefisto (Maria Dommersnes Ramvi), som er selve djevelen, og tilbyr ham alt han kan ønske seg. I denne forestillingen er Mefisto en lang, engleaktig dame kledd i hvitt fra topp til tå. Hun stavrer på høye hæler, med unaturlig lyse øyne, og i panna hennes lyser to røde djevelhorn. Hun er ganske gæren; noen ganger ler hun hysterisk, andre ganger spyr hun i avsky. Med en stemme som veksler mellom lett rogalandsbris og skummel stormende høstnatt framstår hun som uforutsigbar og redselsfull, selv om hun kan se pen og søt ut.
Den svikefulle friheten
Mefisto tilbyr Faust alt han vil ha, men i bytte vil hun ha sjelen til Faust når han dør. Det synes Fast er greit, selv om han jo allerede er en gammel mann. Han kan jo bare ønske seg ung igjen! Den skrukkete masken faller, og Faust blir ung og vakker.
Spreke Faust treffer den søte jenta Gretchen (Tora Nilsen), og faller for henne. Nå ønsker han seg at hun skal bli forelsket i ham også. Det gjør hun så klart (Mefisto ordner jo hva det skal være), men ønsket innfris til en høy pris. På grunn av Faust blir hele familien til Gretchen drept, og jenta selv settes i fengsel. Etter en liten time slutter forestillingen om Faust her, på samme sted som Goethes Fausts første del.
Sinnets og kroppens begjær
I begynnelsen tror vi på desperasjonen til Faust når han undrer på livets spørsmål, og prøver å nå den innerste marg i stammen: hva er det som holder verden sammen? Men etter at Mefisto kommer inn i bildet og Faust blir mest opptatt av Gretchen, mister han liksom det nysgjerrige fokuset sitt. Fra nå av er det lyst og opplevelser som står i sentrum. Han mister spørsmålet sitt av syne, og blir mer opptatt av fysisk enn av mental tilfredsstillelse.
Det er ikke gull alt som glitrer. Faust blir ikke tilfreds selv om han får oppfylt ønskene sine. Suksess er ikke lykke, og larven blir aldri mett.
Skremmende og rikt
I Faust for kids er lyd og lys urovekkende og halloweenaktig der det veksler mellom varmt, hvitt, med lyder av bier og fugler og kjærlighetssang, til rufsete, møkkete lys og hard technomusikk. Lydbildet i forestillingen er vakkert, mørkt og detaljrikt. Hjerteskjærende skrik, kinaputter og overtydelige lyder av ledd som knekker og dører som skriker gir en tegneserieaktig effekt, noe som fungerer veldig bra. Skummelt er det også.
Scenografien er frisk og funksjonell, og byr på mange overraskelser. Ut av skap og skuffer ramler epler og høstløv, ballonger og såpebobler. De bidrar til å gjøre forestillingen detaljrik og spennende for store og små.
Regissør og dramaturg er flinke til å variere tempoet i forestillingen; fra undrende, reflekterende ro til hissige, løpske ritt når fortelleren skal berette alt om Gretchen på en gang. Da går det så fort, og til så mye støy, at det er plent umulig å få med seg all teksten. Men villskapen kommer klart fram, og det er kanskje det viktigste.
Monumental utfordring
Det krever mot å gi seg i kast med en så kolossal klassiker som Faust. Å skulle formidle dannelsesmursteinen til den vanskelige målgruppa av barn fra ti år og opp er kanskje enda mer utfordrende. Med en knapp time til rådighet, må kompleksiteten i historien selvsagt ofres, men viktige poeng illustreres ordløst underveis. ”Det skal ta tid å lære, og øvelse gjør mester”, ser vi når Gretchen prøver å lære seg sjonglering. ”Det som synes godt kan være ondt”, tenker jeg når lyden av glade bier brått begynner å minne mer om fråtsende kadaverfluer. Ved å legge inn lekne detaljer får ensemblet sagt mye mer enn den teksten de får plass til.
Klassikere for kids: FaustRegi: Hildur Kristinsdottir. Dramaturg: Matilde Holdhus. Lydbilde: Stine Janvin Motland og Gyrid Kaldestad. Skuespillere: Maria Dommersnes Ramvi, Tora Nilsen og Anders Høgli. Scenografi: Petter Alstad og Bård Vaag Stangnes. Produsent: Mona Larsen. Lysdesign: Norunn Standal. Støttet av: Norsk kulturråd, Kunstløftet, Fond for utøvende kunstnere og Seanse. Co-produksjon: Black Box Teater. Klassikere for Kids består av regissør Hildur Kristinsdottir og dramaturg Matilde Holdhus. Forestillingen vises også på Avant Garden i Trondheim 8-11. november.
October 05, 04:02 AM
Folk som tar avstand fra et teaterstykke de ikke har sett må ha et temmelig snevert syn på hva teater er.
Det er vanskelig å forsvare demonstrasjoner mot ei bok du ikke har lest. Det er vanskelig å forsvare et teaterstykke du ikke har sett. Men det burde være vel så problematisk på generelt grunnlag å avvise det samme stykket, slik nestleder i støttegruppa etter 22. juli John Hestnes gjør i møte med Christian Lollikes teaterstykke som tar utgangspunkt i ABBs manifest. I Kulturnytt i går gikk han hardt ut mot Manifest 2083, som settes opp på Dramatikkens Hus i Oslo i høst.
Kravet om mer demokrati og åpenhet var også en oppfordring til drøfting, til offentlig ordskifte. Hvor er åpenheten om en avviser kunst en ikke kjenner?
Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret
Lollike sier rolig at han skjønner at en hollywoodisering ikke er ønskelig. Det er også milevis fra hans prosjekt. Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret. Teater er ikke bare underholdning. Kunst som vil mer enn å underholde har en evne til å hjelpe oss med å bearbeide det vonde, å komme inn til pss selv. Dette er nettopp noe av kunstens kjerne.
Glemme eller forske
Hestnes sier han vil at vi skal glemme ABB. Men om vi glemmer, setter vi oss i en situasjon der vi er ute av stand til å se andre som er som ham. Vi avskjærer oss selv fra muligheten til å få kunnskap og erkjennelse som vi trenger i det videre arbeidet mot rasisme, fascisme og nynazisme.
Er Hestnes i mot at det forskes på høyreekstremisme og terror? At vi starter nye studier for å lære mer og forstå?
Tidspress og pengepress
Kunsten er studiet av sjelen, og gir rom for kritikk som baserer seg på andre teorier og modeller enn de statsvitenskapelige og biologiske. Dagspressen har behandlet og brettet ut tragedien siden den dagen den inntraff. Selv om mange redaksjoner har gjort godt arbeid, kan det påpekes at norske aviser lever med et ekstremt tids- og produksjonspress. I motsetning til norske medier har Lollike jobbet med sin forestilling i lang, lang tid. Hans stykker er resultat av dype dykk og refleksjoner. På hvilken måte er et slikt nøye gjennomtenkt prosjekt verre enn en grunn avisartikkel?
Avisene er også drevet av et kommersielt press. Klikk og salgstall har en viktig plass. Så ikke i den delen av kunsten hvor Lollike beveger seg. Her er det kommersielle presset lavt.
Et hus som gjør sine egne ting
Hvor mange forestillinger har Hestnes sett ved Dramatikkens Hus? Vet han noe om hva de driver med der? Dramatikkens Hus får ikke så ofte store medieoppslag. Nå er det Hestnes selv som bidrar til å lede oppmerksomheten i deres retning, men på sviktende grunnlag. Jeg håper du tar turen til Grønland i slutten av måneden, Hestnes.
October 05, 04:00 AM
Det er økonomi det står på når teaterstykker ikke blir anmeldt. Det er ikke sensur. Teaterkritikk er viktig, så sleng penga på bordet!
| Foto: Kaja Bruskeland. |
Det siste døgnet har det pågått debatt rundt kulturredaktørenes rolle og retten til å få anmeldt sitt stykke scenekunst. Jeg håper ikke debatten er et blaff.
Opphavet til diskusjonen er en kronikk trykket i Aftenposten i går. Sensurert av massemediene, kaller forfatterne den. Det er synd, for da er jeg skeptisk allerede i utgangspunktet.
Å kalle redigering for sensur er patetisk, og gjør at jeg fnyser av hele kronikken til Berg og Øglænd. En slik formulering gjør at folk som i grunn er enig med dem vender dem ryggen fordi vi tror de ikke har skjønt hva det her handler om. Har de skjønt hva det handler om?
Det dreier seg ikke om sensur, men om prioriteringer, og i bunn og grunn om penger.
Savnet etter kritikk
Det er et velkjent problem at «små» forestillinger som bare spilles noen få ganger på «små» scener blir nedprioritert i mediene. Avispublikummet har begrenset interesse for dette kulturstoffet, og spalteplass er dyrebar.
For produksjonene gjelder det imidlertid liv eller død. Å kunne gule ut noen positive setninger fra en aviskritikk, kan avføde nye prosjektmidler i neste omgang, og kan bidra til at scenekunstnerne får leve lenge i landet. Oppmerksomhet er verdifull, enda responsen fra kritikerstanden kan være til dels lunken.
Retter baker for smed
Senere på ettermiddagen sendes et innslag på Dagsnytt Atten, der kronikkforfatter Øyvind Berg debatterer med Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad.
Litt tidligere i sendingen hadde programleder Sigrid Sollund besøk av Hilde Haugsgjerd, sjefsredaktør i Aftenposten. Hvorfor i alle dager lar redaksjonen Haugsgjerd gå før innslaget om kunstkritikk kommer? Hvorfor er det en anmelder, og ikke en redaktør, som stilles til ansvar? De fleste anmeldere vil jo anmelde mer. Dette er en drøy feilvurdering av Dax18-redakjonen.
Sidespor på Dax18
Hobbelstad har imidlertid snakketøyet i orden. Hun er ikke redd for å forsvare Dagbladets redaksjonelle linje, men argumentasjonen hennes kommer helt på sidelinjen av det som er kjernen i problemet.
Ingen kommer inn på kjernen i problemet; nemlig at mediene ikke bruker penger og plass på scenekunstkritikk. At det ikke finnes ordentlige ordninger for anmeldere. At nesten ingen kan leve av å være anmelder. I neste instans handler det selvsagt også om avisenes pressede økonomiske situasjon; alle vil ha nyheter, men ingen vil betale. Det er en mye større og mer omfattende debatt, men det knyttes overhodet ikke an til den. Det er skuffende.
Konspiratorisk skrålebøtte
På den andre siden av bordet sitter forfatteren Øyvind Berg og gjør seg selv mer og mer ufyselig. Berg roper at mediene ikke prioriterer. Det er en ganske tullete påstand.
Berg gir seg ikke med å kalle de redaksjonelle prioriteringene for sensur. Det blir nesten noe konspiratorisk over det hele. Og ikke minst komisk.
Du slipper til med kronikk i Aftenposten (hvem gjør det i disse dager?) og sitter og skriker på Norges mest sette radioprogram at du ikke kommer til orde. Det blir for dumt.
Ultimafestivalen kom i tid like etter Ibsenfestivalen, og like etter et stort slipp av premierer på alle landets scener. Kan det ha noe med saken å gjøre, kanskje?
Scenekunst.nos viktige mandat
For noen få år siden var Scenekunst.no et medium som var svært opptatt av å anmelde nettopp disse forestillingene, som vi så ville bli nedprioritert i de store mediene. Dette var i de dager da Chris Erichsen var redaktør. Siden har det blitt mindre anmeldelser på de viktige nettsidene, tross sterke stemmer og viktig oppmerksomhet rundt det presumptivt smale.
Det var først etter at Chris' åremål utgikk at jeg skjønte at han hadde tatt av sin egen stillingsprosent, og dermed sin egen lønn for å prioritere anmeldelsene. Dette er usedvanlig edelt og idealistisk, og ikke noe en kan regne med at alle redaktører vil gjøre.
Det burde heller ikke være behov for det. Anmeldelsene er svært viktige, og det er viktig at flere stemmer kommer til orde, for vi anmeldere er sjelden enig i noe som helst.
May 25, 09:29 AM
Heddaprisen for årets beste forestilling gikk i fjor til Verk Produksjoners Det Eviga Leendet. Nå settes stykket opp igjen på Black Box. Dette mente jeg om forestillingen:
Nobelprisvinneren Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side. Han mener vi må akseptere livet slik det er. Vi må tåle at tyver kan være lykkelige.
Verk produksjoner holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger.
Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.
Les hele anmeldelsen min her.
August 20, 10:41 AM
Jeg skriver om DV8 Physical Theatres forestilling Can we talk about this i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012. Her er en smakebit.
Vi politisk korrekte nordmenn ønsker ikke å føle oss moralsk overlegne noen som helst. Dessuten vet vi at det var USA som bygde opp Taliban militært. Hvem er vi til å klandre, til å hevde oss? Taliban kan anses som moralsk høyaktelige i den forstand at de kjemper og dør for en sak de tror på. Alle mennesker er like mye verdt. Det er ikke så mange som sjanser på å rekke opp handa.
- Vet du hva Taliban har gjort, eller?, fortsetter danseren mens han tripper rolig, nett og utstudert. - Da Taliban tok deler av Afghanistan, reverserte de hele helsevesenet – de stoppet all undervisning for jenter. De stengte jenter og kvinner inne – de skulle ikke lenger være en synlig del av samfunnet. De herjet og brente, og straffet alle som opponerte mot dem. De massakrerte fiendene sine så vel som sivile; sine egne landsmenn. Synes du det er greit? Neida, jeg synes ikke det er greit. Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er greit.
Det britiske dansekompaniet DV8 Physical Theatre har laget en er en forestilling handler om ytringsfrihet og voldelig islamisme.
Can we talk about this er et utmattende og sterkt bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden. Det er en massiv kaskade av argumenter for hvorfor vi er nødt til å snakke om voldelig islamisme og som som synliggjør paradoksene i den liberale kulturs åpenhet.
I sin nye forestilling Can we talk about thistar det berømte og beryktede britiske dansekompaniet DV8 et oppgjør med den utøvelsen av islam som går over grensen for liberal toleranse.
- Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Det er inngangsspørsmålet vi får.
Vi politisk korrekte nordmenn ønsker ikke å føle oss moralsk overlegne noen som helst. Dessuten vet vi at det var USA som bygde opp Taliban militært. Hvem er vi til å klandre, til å hevde oss? Taliban kan anses som moralsk høyaktelige i den forstand at de kjemper og dør for en sak de tror på. Alle mennesker er like mye verdt. Det er ikke så mange som sjanser på å rekke opp handa.
- Vet du hva Taliban har gjort, eller?, fortsetter danseren mens han tripper rolig, nett og utstudert. - Da Taliban tok deler av Afghanistan, reverserte de hele helsevesenet – de stoppet all undervisning for jenter. De stengte jenter og kvinner inne – de skulle ikke lenger være en synlig del av samfunnet. De herjet og brente, og straffet alle som opponerte mot dem. De massakrerte fiendene sine så vel som sivile; sine egne landsmenn. Synes du det er greit? Neida, jeg synes ikke det er greit. Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er greit.
...
September 20, 11:02 AM
Angående
CAN WE TALK ABOUT THIS?
på Dansens Hus 11.05.12
Can we talk about thiser et utmattende og sterkt danset bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden.
Dette er slik jeg opplevde/husker det, men jeg vil fortelle det likevel. Da småsøsknene mine gikk på barneskolen, kom det en stor somalisk familie til bygda. Vi hadde noen afghanere fra før, og dem gikk det veldig fint med – de var fjellfolk som syntes det var fint å jobbe som avløser i fjøsene til bøndene, og som var vant til kalde vintre. Alle likte
afghanerne. Derfor var en ikke så bekymra over somalierne – det gikk jo fint å ta i mot flyktninger i den langstrakte, grisgrendte nordlandskommunen. Kommunen kjøpte et hus, og sørbygda gjorde seg klare til å ta imot de nye innbyggerne.
afghanerne. Derfor var en ikke så bekymra over somalierne – det gikk jo fint å ta i mot flyktninger i den langstrakte, grisgrendte nordlandskommunen. Kommunen kjøpte et hus, og sørbygda gjorde seg klare til å ta imot de nye innbyggerne.
Det gikk egentlig ikke fullstendig på tverke, men den var en lang rekke ting som gjorde at somalierne ikke er særlig populære i kommunen min. En kort stund etter at de var kommet, klagde somalierne til kommunen at huset de hadde fått var fullt av kakerlakker. Det er ikke kakerlakker i Nordland. Ingen hadde noen gang sett en kakerlakk i et hus i sørbygda. Det var jo klinkende klart at somalierne hadde tatt med seg kakerlakkene selv.
Litt senere ville familien flytte. De hadde ikke førerkort, og syntes det var alt for vanskelig å komme seg rundt. De ville til kommunesenteret, midtbygda. Sørbygda følte seg forulempede. Var de ikke bra nok? Her hadde de gjort alt klart og tatt i mot med åpne armer, og så ble de avvist. De var rett og slett fornærma.
I midtbygda oppstod også prat. Mennene ville ikkje jobbe – de satt bare på kafeen hele dagen. Kvinnene fikk seg vaskejobber. På skolen klagde søsknene mine. Veit du hva – somalierne får helt nye fine skolesekker av kommunen. Somailierne har gym med hijab på. Somalierne trenger ikke ha svømming, for de får ikke lov til å være nakne sammen med andre. Somalierne drar på ferie til Somalia. Hva er det de flyktet fra, hvis de kan dra på ferie dit.
Somalierne bor ikke lenger i kommunen min. De flyttet til Drammen. Drammen har lyktes godt med integreringen sin. Jeg vet ikke om somalierne våre har det bedre der, men det sies at de har familie der – at de har folk der som forstår dem litt bedre.
Nylig ble en av de afghanske jentene fra bygda mi norgesmester i taek won do i sin klasse. Sambygdingene mine var så kry – tenk at de kunne være med å dyrke fram så store idrettstalenter. Det var noe annet enn de som måtte droppe svømminga på grunn av hijaben.
Sambygdingene mine har ikke noe i mot religionen til somalierne – afghanerne er også muslimer. Det er greit å være muslim så lenge du likevel takker ja til å komme på pinnekjøttmiddag på juleaften. Er litt fleksibel – lar jentene drive med kampsport. De fleste muslimer er moderate, ikke så langt fra oss som bare kulturelt sett er kristne.
I sin nye forestilling ”Can we talk about this” tar det berømte og beryktede britiske dansekompaniet DV8 et oppgjør med det i islam som ikke er greit.
Et av de mest slående sitatene i den ordrike og overveldende forestillingen er:
”dersom det ligger i din religion eller din kultur å slå din kone, ja, da er det greit.” Det er kanskje dette sambygdingene mine ikke var enig i. Når det uttrykkes så eksplisitt som i dette sitatet, er det lett å si ”nei, slik skal det ikke være – slik vil vi ikke ha det”.
Men i ytterste instans, eller kanskje ikke engang helt i ytterkanten, er det dette vi må forholde oss til. Dette er noe vi må snakke om.
Jeg jobber med anmeldelsen nå. Den skal til Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift.
May 20, 09:34 AM
Life & Times episode I er et teaterprosjekt om identitet, hukommelse og fokus på relasjoner.
Anmeldelse av
Life & Times episode I av og med Nature Theatre of Oklahoma. På Black Box Teater, storsalen, 26.04.12.
Anmeldelse av
Life & Times episode I av og med Nature Theatre of Oklahoma. På Black Box Teater, storsalen, 26.04.12.
Forestillingen Life & Times episode I går ut på å fortelle livshistorien til en av teatergruppas medlemmer. Etter et 3,5 times maraton har vi kommet til tredje klasse på barneskolen. Amerikanske Nature Theatre of Oklahoma har lagt opp en plan om ni forestillinger basert på minnene til én eneste kvinne. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Knausgårdsk detaljert
Fra stellebordet, via hjemmets trygge havn, ut til nabolag, barnehage og skole loser hun oss, denne kvinnen vi ikke sikkert får vite navnet på fordi
navnet skifter etter hvem av skuespillerne som til en hver tid er den syngende fortelleren. Vuggende, hoppende, dansende, med teksting på tavler over scenen, stotrer, stopper og fortsetter beretningen basert på alle minner som ett etter ett faller fortelleren inn. Det er et imponerende lappeteppe.
navnet skifter etter hvem av skuespillerne som til en hver tid er den syngende fortelleren. Vuggende, hoppende, dansende, med teksting på tavler over scenen, stotrer, stopper og fortsetter beretningen basert på alle minner som ett etter ett faller fortelleren inn. Det er et imponerende lappeteppe.
Hun husker mennesker rundt seg; ikke bare de eldre søsknene og de små vennene, men viktige og mer perifere voksne. De litt formelle foreldrene som likevel var fulle av diskret kjærlighet, de mange slektningene som alle framstår som litt fjerne, noe som er rart ettersom hun må kjenne mange av dem i voksen alder. Hun husker særlig godt barnehagebarn-, -tanter og lærere. Lærerne har gjort stort inntrykk på henne, og hun elsket nesten alle.
Hun husker helt tilbake til da hun var under året. En albue på stellebordet, fargen på vaskemaskinen. Hun husker gulfargen rommet hennes var malt i, og innser nå at gult ble favorittfargen hennes kanskje på grunn av det trygge barnerommet. Hun husker søsknene som lekte med henne, hvordan nabolaget så ut.
Syngende innser hun at minnet hennes noen ganger er falskt der det finnes fotografier som preger det hun tror hun husker.
Vi er det vi husker
Gjennom første del, fra mot pausen som kommer etter om lag to timer, trigges utrolig mange minner. Ikke bare hos fortelleren, men hos hver eneste publikummer. Hundre barndommer og tusenvis av minner fyller den tette, varme lufta i Black Box’ store sal.
Minner forandrer seg gjennom livet, men det er også minner som gjør oss til dem vi er – de preger oss, både når det gjelder smak og vaner. Hukommelsen aktiveres av små ting, av beskrivelser av ting en kan relatere seg til – av smak og ikke minst av lukt.
Like, you know, um
Ordet ”like” må være et av de mest brukte i den evig strømmende teksten i dette fortellerteatret. En typisk setning fra sangen kan være ”Um. And we had like a sofa, that was kind of, like – you know - pinkish”.
All tekst popper opp på skjermer publikum kan følge med på. Alle ord som vanligvis redigeres ut, fikses på, ryddes av banen, får her rom. Her er ikke et eneste øh eller hm hoppet over. Alle lyder inkluderes i sangen, noe som i sterk grad bidrar til å understreke hvor utrolig stilisert mye annen litterær og dramatisk tekst i virkeligheten er.
Følger skiltene
Formen på fortellingen er typisk NToO, men utypisk mye annet. En enkel plattingscene med et hvitt bakteppe, trapper foran og på hver side, tre musikere og en slags instruktør på gulvet nedenfor scenen. På scenen, tre kvinner og etter et par timer også tre menn, i matchende antrekk i grått og rødt. En av gangen er historiefortelleren, og formidler fortellingen gjennom sang. Sangens melodi er til å få fullstendig på hjernen, og selv om temaet er nokså langt, føles det monotont. Energisk står ensemblet og gynger; beina bøyes rytmisk og sprettent, en evig vugging som kun avbrytes av små koreografier bestemt av ark som instruktøren ved scenekanten holder opp for dem.
Den overanalyserende voksnes blikk
Jeg hadde begynt å kjede meg da pausen kom, men er glad jeg gikk inn igjen etterpå. Nå går forestillingen over i en helt ny fase. Spillet er det samme, vuggingen, syngingen, pianospilleren, melodien. Men nå strømmer ikke lenger minnene på. Nå blir jeg opptatt av måten den voksne kvinnen analyserer seg selv som barn, og hvordan hun tillegger sitt barnlige selv egenskaper og meninger det er komplett umulig å verifisere. "Jeg var allerede den gang oppmerksom på sosiale skillelinjer”, bemerker hun.
Når hun oppdager et minne om en venninne med en voldelig far, kommer hun på stadig dypere vann, og begynner å forsvare seg for hvorfor ”ingen gjorde noe”. Det er den voksne kvinnen som snakker, for ingen kan klandre et barn som til og med sier fra til sine egne foreldre om vold i venninnens hjem. Likevel er det den voksne skyldfølelsen, og måten hun nå forholder seg til det som skjedde, som dominerer hennes framlegging.
Likevel preges forestillingen av den varme og kjærlige stemningen. Den fyller publikum, og vårt uregjerlige språk får oss til å smile. Life & Times episode I matcher ikke Nature Theatre of Oklahomas tidligere høydepunkter (jeg har bare sett Romeo & Julietog Your brother, remember, og elsket begge), men er en skjønn og god forestilling om hvordan minnene preger oss. Uten minnene er vi ingenting. Minnene gjør oss til dem vi er, og definerer vår identitet.
Laget og regisert av: Pavol Liska og Kelly Copper. Fra en telefonsamtale med: Kristin Worrall. Musikk: Robert M. Johanson. Design: Peter Nigrini. Med: Ilan Bachrach, Gabel Eiben, Anne Gridley, Matthew Korahais, Julie Lamendola og Alison Weisgall. Musikere: Daniel Gower, Robert M. Johanson og Kristin Worrall. Sufflør: Elisabeth Conner. Dramaturg: Florian Malzacher. Produksjonsmanager: Kelly Shaffer. Lyd: Mark Kleinfelder. Produsert av Nature Theater of Oklahoma og Burgtheater Wien. Co-produksjon: Internationales Sommerfestival Hamburg, Kaaitheater Brussel, Théâtre de la Ville Paris, Internationale Keuze Festival Rotterdamse Schouwburg og Wexner Center for the Arts at The Ohio State University. Støttet av: The MAP Fund, a program of Creative Capita og the Rockefeller Foundation.
Foto: Reinhard Werner.
Laget og regisert av: Pavol Liska og Kelly Copper. Fra en telefonsamtale med: Kristin Worrall. Musikk: Robert M. Johanson. Design: Peter Nigrini. Med: Ilan Bachrach, Gabel Eiben, Anne Gridley, Matthew Korahais, Julie Lamendola og Alison Weisgall. Musikere: Daniel Gower, Robert M. Johanson og Kristin Worrall. Sufflør: Elisabeth Conner. Dramaturg: Florian Malzacher. Produksjonsmanager: Kelly Shaffer. Lyd: Mark Kleinfelder. Produsert av Nature Theater of Oklahoma og Burgtheater Wien. Co-produksjon: Internationales Sommerfestival Hamburg, Kaaitheater Brussel, Théâtre de la Ville Paris, Internationale Keuze Festival Rotterdamse Schouwburg og Wexner Center for the Arts at The Ohio State University. Støttet av: The MAP Fund, a program of Creative Capita og the Rockefeller Foundation.
Foto: Reinhard Werner.
August 20, 10:26 AM
Jeg anmelder Mia Habib: Head(s) i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012.
Her er en smakebit.
Mia Habib er en norsk dansekunstner med base i Tel Aviv. Hun er opptatt av å lage stykker som er politiske. Hva tenker du nå? Midtøsten-konflikten. Det er nesten umulig å la være. Det er noe med kunstnere som eksplisitt sier at arbeidet deres er politisk: de står i fare for å presentere noe platt.
Head(s) er en forestilling som er delt i to. I første del beveger Mia Habib seg sakte i det tomme scenerommet. I andre del fyller publikum rommet med ting og kaos. Ingen av delene gir meg noe jeg ikke visste fra før. Men underveis flyr tankene til Gazas utsatte innbyggere og til israelske soldater, til ”sikkerhetsmuren”; til menneskers hang til å følge ordre og til deltagelsen publikum kan føle og bidra med overfor kunstneren.
...
April 22, 08:46 AM
Melankolien og sødmen fra Caprinos film er byttet ut med burlesk glupskhet og dyrisk vellyst
Foto: Markus Li Stensrud |
”En vakker reve-enke bodde langt inne i skogen med hushjelpen sin, katten Korse. En tid etter at mannen hennes døde, tok det til å komme friere til henne.” Slik starter folkeeventyret om Reve-enka, som forestillingen Lykkelig til mine dagers ende løst baserer seg på. Det vil si – karakterene er de samme, og Reve-enka er i Ine Wilmanns skikkelse like smellvakker som tispa i Ivo Caprinos sjarmerende dukkefilm fra 1962. Men der Caprino nøyer seg med et underholdende skjemteeventyr, utforsker den friske og ferske dramatikeren Sara Li Stensrud fortellingens erotiske potensial.
Samlet uttrykk
Undertittelen lyder: et orgastisk lærestykke fra den markedslibidøse skogen. Tross disse høytflygende og overdrevent elokvente vendingene er ikke heldigvis ikke stykket særlig pretensiøst. Willmanns solospill framstår så samlet i uttrykket at det ved å bombardere oss med assosiativ tekst og desperat lyst makter å si noe om kjønnsroller i folkeeventyr, makt mellom kvinner, filosofien bak The Secret, så vel som skjønnhetstyranniet.
...
May 14, 06:32 AM
Jeg har endelig tatt meg sammen og lagd en Best Of 2011-liste! Jeg har ikke scenekort og er ikke student, så jeg får langt fra sett all scenekunst jeg gjerne skulle sett. Det er ikke selvsagt å få anmelderbilletter for å anmelde på blogg, dessverre. Men jeg har nå fått med meg ganske mange forestillinger i året som gikk. Her er de ti beste!
1. plass: Baby Universe: A Puppet Odyssey
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers
Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre
spenningen balanseres perfekt mot det myke menneskelige. Baby Universe: a puppet odyssey bringer fram den barnlige begeistring og entusiasmen som gjør at det seriøst bobler i magen. Jeg er euforisk i flere timer etterpå.
spenningen balanseres perfekt mot det myke menneskelige. Baby Universe: a puppet odyssey bringer fram den barnlige begeistring og entusiasmen som gjør at det seriøst bobler i magen. Jeg er euforisk i flere timer etterpå.
2.plass:Jeg var Fritz Moen. Riksteatret/Teater Manu.
Fritz Moen var ingen engel. Men han var ingen drapsmann heller. Riksteatret/Teater Manu har lagd en nyansert forestilling som med mange blikk søker å forstå den funksjonshemmede mannen som ble offer for dobbelt justismord, og som satt over 18 år i fengsel. Det at Riksteatret/Teater Manu har turt å ikke skildre Moen udelt positivt og sympatisk, styrker denne modige, direkte, humoristiske forestillingen som gjorde sterkt inntrykk på meg.
– Anmeldte ikke. Se f.eks denne fra Karen Frøsland Nystøyl.
Fritz Moen var ingen engel. Men han var ingen drapsmann heller. Riksteatret/Teater Manu har lagd en nyansert forestilling som med mange blikk søker å forstå den funksjonshemmede mannen som ble offer for dobbelt justismord, og som satt over 18 år i fengsel. Det at Riksteatret/Teater Manu har turt å ikke skildre Moen udelt positivt og sympatisk, styrker denne modige, direkte, humoristiske forestillingen som gjorde sterkt inntrykk på meg.
– Anmeldte ikke. Se f.eks denne fra Karen Frøsland Nystøyl.
Eventyrlig frelse
Når svenske Västanå teater setter opp Selma Lagerlöfs storeslagne roman Gösta Berlings Saga for tredje gang på tjue år, er det ikke for ofte. Regissør Leif Stinnerboms klare og samlede scenespråk preges av en gyllen estetisk tone. Han greier å alltid ha øynene på ballen, og får oss lett til å se forbi mulige svakheter: helheten står som en påle. Stinnerbom har funnet balansepunktet mellom tekst, musikk og kropp, på en slik måte at Gösta Berlings saga gir eventyrlig frelse gjennom teatret. Det svaler tanken, letter sjelen og lar kroppen fylles med brennende glede.
4.plass:Frøken Else
på Det Norske Teatret, Scene 3.
En ufattelig kraftprestasjon av Ingrid Bolsø Berdal. Berdal er så presis, graver så dypt i sjelen og undersøker offer og fortvilelse så tårene strømmer, og hjertet renner bort.
Anmeldte ikke. Se for eksempel denne fra Therese Bjørneboe/Aftenposten, eller denne fra Sigurd Ziegler/Morgenbladet.
5. plass: Gjøkeredet
på Det Norske Teatret, Scene 3.
En ufattelig kraftprestasjon av Ingrid Bolsø Berdal. Berdal er så presis, graver så dypt i sjelen og undersøker offer og fortvilelse så tårene strømmer, og hjertet renner bort.
Anmeldte ikke. Se for eksempel denne fra Therese Bjørneboe/Aftenposten, eller denne fra Sigurd Ziegler/Morgenbladet.
5. plass: Gjøkeredet
på KHiO av Teaterhøgskolens fjerdeklasse.
Fandenivoldsk revolusjonsvilje på Teaterhøgskolen.
Selv om jeg muligens overtolket littegrann, står KHiOs Gjøkeredet for meg som en av de beste teateroppelvelsene jeg hadde i fjor. Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn.
Selv om jeg muligens overtolket littegrann, står KHiOs Gjøkeredet for meg som en av de beste teateroppelvelsene jeg hadde i fjor. Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn.
Sjeldent godt om mus og menn.
Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte.
Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte.
Sår hyllest til dansebandkulturen.
Tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
Tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
En vidunderlig, grønn skatt.
Med en klar tanke, en forlokkende, snirklete scenografi, energiske skuespillere og et fantastisk tre, griper Claire de Wangen tak i oss med sin grønne magi, og trekker oss inn i en verden der vi plutselig ikke kan la være å bry oss om trær. Den er beregnet på barn, men Osperheimkomplekset kan fint nytes av voksne. Det er høytidelig, men aldri pretensiøst. Komplisert, men humoristisk. Alvoret bak det underfundige uttrykket kjenner vi på idet vi legger hånda på trestammen og kjenner pulsen til treet.
Med en klar tanke, en forlokkende, snirklete scenografi, energiske skuespillere og et fantastisk tre, griper Claire de Wangen tak i oss med sin grønne magi, og trekker oss inn i en verden der vi plutselig ikke kan la være å bry oss om trær. Den er beregnet på barn, men Osperheimkomplekset kan fint nytes av voksne. Det er høytidelig, men aldri pretensiøst. Komplisert, men humoristisk. Alvoret bak det underfundige uttrykket kjenner vi på idet vi legger hånda på trestammen og kjenner pulsen til treet.
Vårt felles ansvar.
Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle.
Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle.
Babelsk lykke.
Babel er så fantasifull, så overveldende og så rørende at jeg glatt kan si at det er den beste danseforestillingen jeg noen gang har sett. Teknikken er suveren, presisjonen så god at en nesten ikke tror det er kjøtt og blod som fosser rundt der nede på scenen.Aldri har jeg hatt tårer i øynene, hylt av glede, vridd meg i latterskyll og holdt meg fast idet jeg løftes av de rektangulære stålkonstruksjonene som utgjør scenografien. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke skjønner meg på dans. Bekjentskapet med Cherkaoui har endret dette – nå skjønner jeg det.
Babel er så fantasifull, så overveldende og så rørende at jeg glatt kan si at det er den beste danseforestillingen jeg noen gang har sett. Teknikken er suveren, presisjonen så god at en nesten ikke tror det er kjøtt og blod som fosser rundt der nede på scenen.Aldri har jeg hatt tårer i øynene, hylt av glede, vridd meg i latterskyll og holdt meg fast idet jeg løftes av de rektangulære stålkonstruksjonene som utgjør scenografien. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke skjønner meg på dans. Bekjentskapet med Cherkaoui har endret dette – nå skjønner jeg det.
Topp10 domineres interessant nok ikke av ett eller to teatre, men viser at en hel haug med scener viser helstøpt og riktig bra teater.
Blant mine favoritter finnes både dukketeater, døveteater og dans. Skulle jeg hatt med en musikal ville det være Rockeulven eller Next to Normal, skulle jeg hatt med en ren komedie ville det vært Kondolerer. Jeg holdt selvsagt fingrene av anmelderfatet mens jeg jobbet på National, og dermed har jeg ikke skrevet noe om det som har pågått der høsten 2011. Verre er det at to av de beste forestillingene jeg så har gått uanmeldte. Skuffa over meg selv, men noen ganger blir jeg bare komplett overvelda, og når jeg da ikke er på jobb, hender det jeg glipper. Har prøvd å finne anmeldelser som ligger forholdsvis nært opp til det jeg opplevde.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
March 15, 02:44 PM
| Foto:L-P Lorentz |
Publikum må riktignok bære over med en del elementer fra den opprinnelige historien som ikke passer inn i regissør Victoria Meiriks forestilling. Likevel suges jeg inn i maktspillet, og aksepterer den litt tidløse tilnærmingen. Både Holmen og Sabado har sunket dypt inn i sine roller, og framstiller overklassekvinnen og den ambisiøse tjeneren med intens konsentrasjon. Ingen av dem framstår som spesielt sympatiske, og det er ikke medfølelse en føler - i høyden medynk. Men det psykologiske spillet mellom de to sterke viljene skildres solid, og selv om en kan se at de har kjempet med stoffet, har de fått det skikkelig under huden.
| Foto:L-P Lorentz |
Men når det gjelder motivasjon, sliter jeg med å godta regissørens premisser. Meirik er opptatt av at stykket skal være et spill om makt. For meg holder det ikke at Frøken Julie herjer med sine undersåtter - det gir henne ikke makt over sinnene deres. Tjeneren Jean er den i dette stykket som vet hvor han vil. Det eneste han har å tape, er en trygg attest. Julie framstår derimot som en kaotisk, ødelagt sjel, og hvor hennes motivasjon ligger, er helt uforståelig.
Meirik har tidligere med suksess brukt operasangere på scenen. Nå gjør hun det igjen. Andreas Elvenes preger stykket med sine dystre sanger. Elgitaren blir mest i veien for meg, men de enkle, fine videoprojeksjonene som spiller på bakveggen forsterkes av sangen. Det samme gjør den opprivende konflikten i Frøken Julie.
Tobias Leira må berømmes for sitt vakre arbeid med lyset. Sammen med scenograf Ingrid Tønder bringer han fram assosiasjonene til Eirik Stubøs stringente forestillinger. Her er det mer detaljer og lort, men uttrykket forblir åpent - her er det gjort klart for at forestillingen i all hovedsak oppleves inne i publikummerens hode. Dette er noe som kanskje glemmes i prosessens hete.
For meg ble Nationaltheatrets Frøken Julie er overraskende sterkt og kaldt møte.
| Foto:L-P Lorentz |
Om stykket her.
April 22, 08:44 AM
Noen ganger når jeg hører om teaterprosjekter som skal komme, tenker jeg bare: Herregud, for en genial superidé! Jeg er ingen stor fan av Kaizers Orchestra, men det var faktisk noe sånt jeg ropte da jeg fikk vite at Kaizers skrudde univers, morbide
persongalleri og skramlende sanger skulle bli musikal på Rogaland Teater. Med manus av herlige Tore Renberg og med fine Torbjørn Eriksen i en av de sentrale rollene. For et potensial en sånn forestilling måtte ha!
persongalleri og skramlende sanger skulle bli musikal på Rogaland Teater. Med manus av herlige Tore Renberg og med fine Torbjørn Eriksen i en av de sentrale rollene. For et potensial en sånn forestilling måtte ha!
Jeg skal ikke unndra at jeg hadde store forventninger. Kanskje Sonny kunne bli en døråpner og et eventyr på høyde med Christopher Nielsens Verdiløse menn – en forestilling som for alltid gav meg hele Jokkes univers i gave bare fordi den gav meg en fantastisk inngang og en masse knagger å henge sangene på.
Smågerilja versus stormafia
Kaizers tekster er utgangspunkt for fortellingen. Ute er det krig, og nede i Marcellos kjeller holder Resistansen til. Her er alle sammen – Marcello og hans Fru Conradas, den sleske Fader Martin og den ominøse Dr. Mowinckel. Her er ikke minst trekløveret Sonny, Victoria og Vicente. De tre er de beste sabotørene, og sendes stadig ut på farlige oppdrag. Erkefienden er Monsieur Clavier. Smågerilja versus storkapial og mafia med en usynlig stat som enten er korrupt eller ikke har bryr seg.
Kaizers tekster er utgangspunkt for fortellingen. Ute er det krig, og nede i Marcellos kjeller holder Resistansen til. Her er alle sammen – Marcello og hans Fru Conradas, den sleske Fader Martin og den ominøse Dr. Mowinckel. Her er ikke minst trekløveret Sonny, Victoria og Vicente. De tre er de beste sabotørene, og sendes stadig ut på farlige oppdrag. Erkefienden er Monsieur Clavier. Smågerilja versus storkapial og mafia med en usynlig stat som enten er korrupt eller ikke har bryr seg.
Vicotoria og Vicente er gift, men hun er glad i Sonny også. Så blir Vicente utsatt for et komplott, og blir fanget og torturert av Claviers folk. Når han endelig sjangler ut i frihet, er krigen slutt, men overalt er svartpansrede sikkerhetsvakter med sleik. Det viser seg at Sonny har korrumpert av makten han fikk da han ble utnevnt til ny leder av Resistansen etter Vicentes forsvinning. Ikke bare har Sonny slått seg opp som mafioso i seng med både fienden og Victoria. Resten går omtrent som det må gå.
Operøst
Det passer bra at Sonny besøker selveste Operaen. Inspirasjonen bak Sonnyer definitivt klassisk opera. Det er en bedrøvelig strøm av hjerte, smerte, svik og død. Dette er selvsagt ingen grunn til at det skal bli en rævva forestilling, men det gjør nå likevel det. Alle veivalg som kunne løftet og styrket det knallbra potensialet som ligger i ideen er så feil, så feil.
Det passer bra at Sonny besøker selveste Operaen. Inspirasjonen bak Sonnyer definitivt klassisk opera. Det er en bedrøvelig strøm av hjerte, smerte, svik og død. Dette er selvsagt ingen grunn til at det skal bli en rævva forestilling, men det gjør nå likevel det. Alle veivalg som kunne løftet og styrket det knallbra potensialet som ligger i ideen er så feil, så feil.
Jeg klandrer Tore Renberg. Jeg klander regissør Bjørn Ravn Carlsen. Og jeg klandrer noen av skuespillerne og statistene. Får du ikke regi, må du likevel gjøre det beste ut av det. Rogalendingene strekker ikke til – de har ikke energi. Daff, daff. Riktignok glimter Helga Guren og Torbjørn Eriksen til – men de makter ikke å bære forestillingen på skuldrene sine. Det har de heller ingen forutsetninger for. Her er det for mye møkk.
Er det MULIG å gå i så mange klisjéfeller? Er det MULIG å lage et så forutsigbart manus? Er det MULIG å gå feil ved hvert eneste, bidige kryss? Regissøren har gjort en rekke høyst merkelige valg. Helt fra begynnelsen er det nesten umulig å få grep om karakterene rett og slett fordi plassering og trengsel på scenen gjør det umulig å si hvem som til enhver tid snakker og synger. I tillegg er diksjonen uutholdelig svak. Vi går glipp av mesteparten av dialogen. Sangtekstene overdøves av musikken. Sa jeg musikk? Jeg mente lydbåndet.
Kaizers på boks
Den kanskje aller største skuffelsen er at forestillingen ikke har et liveband. Hva? En musikal uten band!? Uhørt. Det hadde ikke trengt å være selveste Kaizers – mange gode musikere kunne gjort en utrolig mye bedre jobb enn Kaizers på boks. Selv om det er Kaizers selv som komper Sonny er det i en nedstrippet versjon – helt ribbet for alle kruseduller og snurrepiperier musikken deres vanligvis er overfylt av. Strippet for detaljer framstår musikken tam og platt.
Den kanskje aller største skuffelsen er at forestillingen ikke har et liveband. Hva? En musikal uten band!? Uhørt. Det hadde ikke trengt å være selveste Kaizers – mange gode musikere kunne gjort en utrolig mye bedre jobb enn Kaizers på boks. Selv om det er Kaizers selv som komper Sonny er det i en nedstrippet versjon – helt ribbet for alle kruseduller og snurrepiperier musikken deres vanligvis er overfylt av. Strippet for detaljer framstår musikken tam og platt.
I forestillingens soleklart beste og vakreste scene, der Torbjørn Eriksen full av glitrende sjel sitter alene ved et piano og kraftfullt spiller og synger Dieter Meyers Inst., slår det meg for fullt hvor levendelevende musikk er, og hvor flatt et opptak kan oppleves. Skuffa!
Revy eller drama
Det er et kjempeproblem av regissøren overhodet ikke har bestemt seg for om dette skal være endimensjonal tegneserie eller sjeledrama. Det blir i beste fall sprikende å gi én karakter flere lag, mens alle de andre er komplett sjablongaktige.
Det er et kjempeproblem av regissøren overhodet ikke har bestemt seg for om dette skal være endimensjonal tegneserie eller sjeledrama. Det blir i beste fall sprikende å gi én karakter flere lag, mens alle de andre er komplett sjablongaktige.
Torbjørn Eriksens Vicente er generelt det mest besjelede vesenet på scenen, og like før pausen greier han nesten det kunststykket å være knallgod ved å gjøre ingenting. Eriksen er god, men han er ikke Ryan Gosling. Dessverre går de fine tendensene til pokker etter pausen, hvor han kun blir en tafatt pusling som ikke gjør noe annet enn å bli hyllet – av komplett ubegripelige grunner.
Helga Gurens Lucifer er mytisk og gåtefull, alltid til stede med sigarettmunnstykke og black swan-drakt. Hun er en dyktig dame med en stor stemme. Spillet hennes svekkes kun av det sinnsyke ganglaget hennes, som best kan beskrives som kjempevakling. Det funker ikke.
Det er mange flotte sangstemmer her. Når regissøren velger å la noen synge på fransk og andre brøle som deathmetallere, er det sikkert fordi han tenker at de som kommer kan alle sangene utenat og at de derfor ikke trenger å få med seg teksten. Morsom vri, liksom. Not.
Over alle støvleskaft
Det som skal være burleskt, barokt og brennende tar så av – så mange skuddsalver, så mange hore-utbrudd, så mange svik og latterlige drap, så mange brutale klisjeer at jeg til slutt holder for øynene. Ved det som skal være stykkets klimaks begynner jeg å le. Det er for jævlig. Synginga blir mer og mer umotivert. Avslutninga er sånn barneskoleslutt der alle står på en rekke og synger. Er det mulig. Jeg fatter ikke at det er noen som vil gjøre noe sånt i fullt alvor. Ikke i full humor heller, for den del. Det er så svakt, så svakt.
Det som skal være burleskt, barokt og brennende tar så av – så mange skuddsalver, så mange hore-utbrudd, så mange svik og latterlige drap, så mange brutale klisjeer at jeg til slutt holder for øynene. Ved det som skal være stykkets klimaks begynner jeg å le. Det er for jævlig. Synginga blir mer og mer umotivert. Avslutninga er sånn barneskoleslutt der alle står på en rekke og synger. Er det mulig. Jeg fatter ikke at det er noen som vil gjøre noe sånt i fullt alvor. Ikke i full humor heller, for den del. Det er så svakt, så svakt.
Jeg tror jeg har kommet til at det beste ved denne forestillingen er Haakon Espelands nydelige lyssetting. Jeg har aldri sett lyset hans før, men her har han boltret seg – og han er den eneste som virkelig setter meg i rett stemning. Dersom noen andre skulle prøve seg på en Kaizers-musikal foreslår jeg at de får ham med på laget. Han er denne kvelden mye mer av en kunstner enn både Renberg og Hansen.
Kaizers står. Men de vokser ikke med denne forestillinga.
---
Sangene i stykket har noen vært så søt å samle i denne spillelista.
Alle bilder: Emilie Ashley.
Alle bilder: Emilie Ashley.
På scenen:Vegar Hoel,Torbjørn Eriksen, Mareike Wang, Espen Hana, Svein Harry Hauge, Jorunn Hodne, Hugo Mikal Skår, Svein Solenes, Even Stormoen, Helga Guren+ skuespillere og sangere fra Rogaland Teater.
February 28, 01:41 PM
St. Lars er høytidelig og hverdagslig, akkurat som navnet tilsier.
Andreas Viestad og vennene hans åpnet for et par år siden en grillrestaurant på Bislett. Jeg har vært mye på Bislett, men aldri lagt merke til St. Lars, selv om jeg har visst at den var der. Ikke så rart - stedet har ikke engang et skilt. Innenfor den svært diskret fasade blir vi møtt av en servitør i franskstripete bomullsgenser. Hun er
vennligheten selv, og sørger for fredelig bord med herlig brød og vidunderlig, hjemmelagd smør. St. Lars’ meny er kort, men svært fristende, og med et sterkt fokus på grill.
Østers og champagne
Vi kunne ikke la være å starte med østers, og da vi ba om noe sprudlende i glasset til, kom det kontant fra kelneren; da blir det champagne. – vi er tomme for cava, unnskyldte hun seg med et smil. Men vi klager ikke over champagne, vi. Riktig frisk og god var den, og stod godt til de store, hollandske skjellene. Østersen kunne kanskje fått følge av noe ørlite søtt, men var ellers herlig havsmakende.
Grill for alle penga
Herfra skiltes veiene til selskapet på seks. En strålende opplagt kveite hadde fått følge av en noe stor og uhåndterlig fennikel med litt for mye motstand. Fint å bruke grillen de åpenbart er stolte av, men denne grønnsaken kunne kanskje fått en litt ømmere behandling. Den saftige burgeren var omkranset av et takras med dobbeltfritterte pommes frittes, og for et beskjedent pristillegg fikk J dessuten utrolig, utrolig god bacon, ost og en bløt aioli.
Selv gikk jeg for den grillete salaten. Lang og smal, delt på midten, var den blitt grillet slik at sødme som ellers går en hus forbi kom piplende fram. Sammen med glaserte nøtter, nydelige skiver av grillet and og saftige andehjerter, var det en flott rett. Hadde det vært opp til meg, ville jeg imidlertid gasset på med litt mer av blåmuggostsmulene som var drysset forsiktig over tallerkenen.
Marengs med rømme
Da den søte og dyktige servitøren vår foreslo pavlova til dessert, kom undertegnede med et utilsiktet utrop, så glad ble jeg. Jeg mintes den himmelske marengskaken svigermor lagde til en lysende hagefest for et par somre siden. Det skulle imidlertid noe opp til Torunns pavlova, og selv om St. Lars hadde gjort en fin jobb, var den store marengsen litt for massiv, og rømmen og bringebærene for vaflete til å skape den helt store avslutningen.
Deilig stemning
Stemningen på dette stedet er imidlertid fantastisk. De har virkelig funnet balansen mellom grovt og delikat, og prisene er ikke fullstendig avskrekkende.
St. Lars har ikke bordbestilling, så det kan bli noe venting. Mens vi spiste og koste oss, fyltes baren opp av hungrige folk som gledet seg til å få bord. Ikke før vi hadde sittet på grensen til det urimelige etter at vi hadde betalt, ryddet servitørene helt av bordet vårt. Det var i grunn greit. Vi unner andre denne deilige opplevelsen.
| FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN |
vennligheten selv, og sørger for fredelig bord med herlig brød og vidunderlig, hjemmelagd smør. St. Lars’ meny er kort, men svært fristende, og med et sterkt fokus på grill.
Østers og champagne
Vi kunne ikke la være å starte med østers, og da vi ba om noe sprudlende i glasset til, kom det kontant fra kelneren; da blir det champagne. – vi er tomme for cava, unnskyldte hun seg med et smil. Men vi klager ikke over champagne, vi. Riktig frisk og god var den, og stod godt til de store, hollandske skjellene. Østersen kunne kanskje fått følge av noe ørlite søtt, men var ellers herlig havsmakende.
Grill for alle penga
Herfra skiltes veiene til selskapet på seks. En strålende opplagt kveite hadde fått følge av en noe stor og uhåndterlig fennikel med litt for mye motstand. Fint å bruke grillen de åpenbart er stolte av, men denne grønnsaken kunne kanskje fått en litt ømmere behandling. Den saftige burgeren var omkranset av et takras med dobbeltfritterte pommes frittes, og for et beskjedent pristillegg fikk J dessuten utrolig, utrolig god bacon, ost og en bløt aioli.
Selv gikk jeg for den grillete salaten. Lang og smal, delt på midten, var den blitt grillet slik at sødme som ellers går en hus forbi kom piplende fram. Sammen med glaserte nøtter, nydelige skiver av grillet and og saftige andehjerter, var det en flott rett. Hadde det vært opp til meg, ville jeg imidlertid gasset på med litt mer av blåmuggostsmulene som var drysset forsiktig over tallerkenen.
Marengs med rømme
Da den søte og dyktige servitøren vår foreslo pavlova til dessert, kom undertegnede med et utilsiktet utrop, så glad ble jeg. Jeg mintes den himmelske marengskaken svigermor lagde til en lysende hagefest for et par somre siden. Det skulle imidlertid noe opp til Torunns pavlova, og selv om St. Lars hadde gjort en fin jobb, var den store marengsen litt for massiv, og rømmen og bringebærene for vaflete til å skape den helt store avslutningen.
| FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN |
Stemningen på dette stedet er imidlertid fantastisk. De har virkelig funnet balansen mellom grovt og delikat, og prisene er ikke fullstendig avskrekkende.
St. Lars har ikke bordbestilling, så det kan bli noe venting. Mens vi spiste og koste oss, fyltes baren opp av hungrige folk som gledet seg til å få bord. Ikke før vi hadde sittet på grensen til det urimelige etter at vi hadde betalt, ryddet servitørene helt av bordet vårt. Det var i grunn greit. Vi unner andre denne deilige opplevelsen.
February 28, 01:58 PM
Entropi er en strålende opptur, fra den seige gjørma der gruppeterapien fungerer nogenlunde greit; til hele dynamikken går fullstendig av sporet og åt skogen, helvetes hunder er løse, det gale vanvidd herjer og futten til slutt går ut av forestillingen med et smell.
Christopher Nielsen har revet av seg et manus nesten på høyde med det legendariske Verdiløse Menn, en tekst som syder og renner over av de vidunderlige vendinger og gullkorn. Anders T. Andersen følger opp med glimrende personregi, og ensemblet spiller helt på høyden tross et usikkert publikum.
Skranglete forsamling
Skuespillerne er usedvanlig opplagte, og spiller med fynd og klem. Olec Ertvaag gjør den beste rollen jeg har sett ham i, en usedvanlig vellykket katolsk, suicidal krystallraver med
ticks, neglebiting og perfekte fakter rundt de villeste homoerotiske drømmer. Anders Mordal er en gjenstridig, stinkende, vittige, og på mange måter klassiske heroinist som vil sette verdensrekord i overdoser. Marte Engebretsen er et skaikledt, voldelig og kleptomant, rohypnolalkoholisert incestoffer. Sammen utgjør de gruppa som den prektige, milde, men helt tantesofietendensfrie terapeuten Liv (Marte M. Solum) skal beherske og behandle når kaoselementet Sir Christian (Fridtjof Såheim) trår inn i deres rekker.
ticks, neglebiting og perfekte fakter rundt de villeste homoerotiske drømmer. Anders Mordal er en gjenstridig, stinkende, vittige, og på mange måter klassiske heroinist som vil sette verdensrekord i overdoser. Marte Engebretsen er et skaikledt, voldelig og kleptomant, rohypnolalkoholisert incestoffer. Sammen utgjør de gruppa som den prektige, milde, men helt tantesofietendensfrie terapeuten Liv (Marte M. Solum) skal beherske og behandle når kaoselementet Sir Christian (Fridtjof Såheim) trår inn i deres rekker.
Såheim spiller en forfyllet og kokainødelagt, ekkelsjarmerende superkarikert erketype på Nationaltheatrets eget kjernepublikum, som syrlig og nedlatende spidder de andre med sin spisse tunge, sitt halstørkle og sine nypussede sko. Han er overbevist over at opplegget bak terapien – Bobby Boyles teori basert på Dumbo og hans magiske fjær – er noe vås. Han tror derimot på den entropiske kraften i gruppa – kaosteorien som fastslår at alt kommer til å skli ut og fra hverandre og gå i dass. Han får rett, men før den tid kan publikum juble, skråle, hvine og holde hendene foran øynene i skam og frydefull pine.
Heidundrenede harselas
Stykket er en herlig harselas med hvordan vi behandler våre rusmisbrukere. Den retter pekefingeren mot oss, men hvisker også om at enkelte faktisk velger å forherlige undergangen. Med stykket sier Christopher Nielsen at det ikke er noen lettvint vei ut og opp, og at velment terapi kan veltes ved det minste puff. Gruppemedlemmene prøver å vise terapeuten sin beste side, og vil ikke såre henne, for hun vil dem jo så vel. Inn i salaten tramper den elokvente besserwisseren Sir Christian, og skuta tar en ny kurs.
Alle forventninger innfridd
Ettersom jeg leste manuset i høst mens jeg jobbet på teatret, hadde det boblet i magen foran denne kvelden, men siden jeg ikke har for vane å lese anmeldelser før jeg har skrevet min egen, var jeg litt bekymret for at potensialet i den fantastiske teksten ikke skulle bli realisert. Det ble det. Til fulle. Men til min overraskelse var ikke salen fylt av punk og raddis – tvert i mot var det et publikum som på en hvilken som helst annen Nationalforestilling som benket seg i Malersalens lille amfi. De satt stumme som østers gjennom hele første akt, mens jeg var hun kjipe som lo og lo og lo og måtte stappe hele skjerfet inn i kjeften mens tårene spratt og jeg ventet utålmodig på at de andre skulle tø opp. Det gjorde de heldigvis. Etter hvert var det mulig å slippe de virkelig skrålende lattersalvene løs uten at det plaget noen – heldigvis. Hadde ikke starten vært litt treg, hadde jeg antageligvis ledd meg i hjel.
På scenen:
Ole Christoffer Ertvaag
Anders Mordal
Marte Engebrigtsen
Marte Magnusdotter Solem
Fridtjof Såheim
Regi Anders T. Andersen
Scenografi Erlend Birkeland
Kostymedesign Cathrine Engehagen Bråthen
Lysdesign Erik Spets Sandvik
Masker Hege Ramstad
Dramaturg Hege Randi Tørressen
February 19, 11:20 AM
Presenterer nytt innlegg på Masterbloggen! Denne gangen har jeg redigert tøffe Nina Skranefjells masterbloggpost om hvordan tjenesteutsetting oppleves, og hva det har å si for den viktige norske modellen.
Les her!
Les her!
February 22, 06:39 AM
En hvilken som helst Dagsnytt 18-sending er mer givende og nyansert enn de pompøse og humørløse moralistene i Womoon.
Anmeldelse av "Womoon - fra bunad til burka" av Jensen/Heltoft.
Spilles på Black box' lille scene
Anmeldelse av "Womoon - fra bunad til burka" av Jensen/Heltoft.
Spilles på Black box' lille scene
Publisert på Scenekunst.no den 10.02.12
Det starter bra, men ender i fadese. Temaet i Womoon er kjønnssegregering, og hvordan klær bidrar til å kontrollere kvinnekroppen, enten den kles av eller på. Timingen kunne ikke vært
bedre.
bedre.
Mange lar seg irritere av sinte feminister som vil ødelegge alt som er morsomt. Mange ler av rødstrømper som dirrer av sinne når underholdning lages på bekostning av kvinners verdighet og integritet. Jeg er ikke en av dem. Jeg støtter Fett når de slakter Tone Damli Aaberg som forbilde for unge jenter og gir månedens kaktus til Min Mote-redaktør Ingeborg Heldal. Da er det synd at ikke duoen Jensen/Heltoft, skuespiller og scenograf, makter å følge opp.
Debatten går dem hus forbi
Midt oppi debattene om naken-Tone, seksuell vold mot kvinner og ukultur innad i politiske partier kommer disse jentene marsjerende, og tar ikke høyde for noe som helst. Riktignok innleder de godt. ”Jeg skal huske å smile, så jeg ikke blir oppfattet som veldig streng. Sille skal huske å være alvorlig, så vi ikke blir oppfattet som for fjollete. Det hjelper ikke. De er både strenge og fjollete.
Jensen/Heltoft har med Womoon ikke satt seg grundig nok inn i diskrimineringsproblematikken når de nå gyver løs på det norske samfunnet og hvordan kvinner blir objektifisert. De framstiller vår hverdag så svart-hvitt og unyansert at det er umulig å kjenne seg igjen i det.
Et slag ut i lufta
Norsk kjønnsdiskrimineringslov er progressiv – ikke bare sammenlignet med tilsvarende lover i andre land. Kjønnsdiskriminering ansees også som viktigere enn annen type diskriminering. Vi har en rekke lover som krever at kvinner skal være representert ved minst 40 prosent av postene i forskjellige organer. Få steder kan en vise til at eksempelvis innvandrere eller handikappede skal være representert på samme måte.
Likestilling diskuteres i Norge med deltagelse fra de mangfoldigste aktører. Meninger brynes mot hverandre, og vi får en ganske god samfunnsdebatt der flest mulig syn kommer på bordet og det gode argument veier tungt på Twitter så vel som på Debatten. Jensen/Heltoft diskuterer ikke. De fastslår ”dette står i menneskerettighetene!”, som om det skulle avgjøre saken. Her trengs en realitetsorientering. Folkeretten er svak, så å si uten mulighet for sanksjoner. Slik naivitet kler ikke voksne damer som vil bli tatt på alvor.
Sterke historier om normer
De beste partiene i forestillingen er der vi får høre lydopptak av ulike kvinner som snakker om klær. Et lite teselskap av muslimske innvandrerkvinner i Danmark snakker om hvordan ingen brukte hijab før, men hvordan det siden 80-tallet er blitt en måte å beskytte jenter på. ”Danskene respekterer andres religion og kultur, og plager ikke jenter som går med skaut”, forklarer de. En eldre dansk kvinne forteller om hvordan en tidligere baksnakket hverandre for knappe skjørtelengder før i tida, og hvordan det var å gå på skolen i bukser for første gang. Noen unge, danske piger forteller hvordan en gother i klassen deres ble mobbete til å slutte å skille seg ut. Utvalget er fint, og illustrerer klesproblematikken usedvanlig godt. dersom det er Heltoft/Jensen som selv har gjennomført og valgt ut intervjuene, har de gjort et fint dokumentararbeid. Men disse snuttene kan ikke bære stykket alene.
Høyhælte sko, bunad og burka
Vi får se bilder av burka i Jotunheimen, og kommer til å tenke på hvor merkelig det er at vi nordmenn har så stor glede av å gå i fjellet bare for traskens skyld. Vi ser bilder av en dame som går naken på ski gjennom ørkenen, og tenker på hvor utrolig solbrent hun må bli. Tekstene Heltoft/Jensen selv har skrevet, og leser opp, er fulle av pretensiøse fraser om frigjøring, men jeg skjønner aldri hvor de egentlig vil. De mener det er greit med både høyhælte sko, bunad og burka, samtidig som de hater Gucci-feminster og kjemper mot kvinneundertrykkingen som kan ligge i tvangspåkledning.
Å redusere bruk av burka, niquab eller hijab til et spørsmål om kjønn og menns kontroll over kvinnens kropp, viser også manglende forståelse for den større diskusjonen. Ved en så snever tolkning, mister Jensen/Heltoft mange perspektiver.
Jensen/Heltoft, utdannet ved Scenekunstakademiet i Fredrikstad, beskriver en hverdag jeg overhodet ikke kjenner seg igjen i. De forteller at det som kvinne er vanskelig å gå på fest fordi en verken skal være dolle eller bondetamp. Jeg føler at jeg kan være dolle en dag og bondetamp en annen, uten at jeg noen gang har fått negativ respons på det. Kanskje jeg er heldig med mitt miljø. Men jeg kjenner meg hjemme i Hausmanias fuktige kjeller så vel som i Nationaltheatrets gullsal.
Intet nytt om objektifisering
Når tematikken beveger seg over mot å sette likhetstegn mellom sexy og porno, blir det et øyeblikk interessant når de kryssklipper porno opp mot musikkvideoer. Men vi vet at begge deler lages på menns premisser og at jenter og unge kvinner læres opp til å la seg seksualisere og objektifisere. De slår inn åpne dører, og kommer ikke med noe løsningsforslag. Dermed faller de dessverre igjennom.
Forestillingen avsluttes med at jentene skal blåse av en stor konfettikanon. Heltoft får det ikke til. Jensen får det ikke til. Til slutt må de få en gutt fra salen til å komme og hjelpe dem. Han blåser av konfettien, som daler ned over publikum. Dersom det var meningen, er det et signal om at de tross alt har selvironi. Hvis det ikke var meningen, er det en endelig stadfesting av at disse jentene trenger å gjøre sette seg bedre inn i sakene sine dersom de skal overbevise. Skru på P2 kl. 18.03.
Jensen/Heltoft
Womoon "fra bunad til burka"
Spiller på Black Box' lille sal.
Av: Deborah Vlaeymans, Søren Knud Christensen, Sille Dons Heltoft, Birgitte Erikson, Grith Ea Jensen og Mads Thorsø Nielsen.
January 15, 04:55 AM
Dette er det siste innlegget i en serie av skriblerier fra bryllupsreisen vår til Malaysia og Borneo i desember 2011-januar 2012. For å lese i riktig rekkefølge må du skrolle helt ned og trykke på "eldre innlegg". I dette innlegget bestiger vi Sørøst-Asias høyeste fjell på over 4000 moh. Stas!
| Mount Kinabalu fra 1500 m.o.h. |
Jeg er så støl i lårene som jeg ikke kan minnes å ha vært før. Det er siste kvelden i Malaysia, og sola er i ferd med å synke rød i havet vest for Kota Kinabalu. Vi skal ut igjen – spise et siste måltid nede på nattmarkedet hvor skjell og fisk, reker og krabber nær sagt spreller, mens pak choi, ris, te og kraft syder rundt en. Stekeosen siver innover mot byen heller enn utover mot havet, der fiskebåtene nå ligger og vipper. Men vi er så stive i beina at vi bare må ligge her bittelitt til.
De to siste dagene har vi kjørt oss selv ganske kraftig til oss å være. Vi har vært på topptur til Sørøst-Asias høyeste fjell, Mount Kinabalu. Toppen ligger på 4095 moh, og det kreves
en overnatting på vei opp. Samtidig gjelder det å få med seg soloppgangen i 6-tida om morran.
en overnatting på vei opp. Samtidig gjelder det å få med seg soloppgangen i 6-tida om morran.
Torsdag satte vi igjen all bagasjen vår i KK, tok med oss en snippsekk hver, busset ut av byen og opp på fjellet, til vi kom til Park Kinabalu, ved foten av den gamle, omnipotente bestefaren Mount Kinabalu. Over hele Sabah-regionen har han fulgt oss – vi har sett ham fra snorklestranda og fra gatebodene, fra palmeoljeplantasjene og fra hotellrommet. Vi kjørte fryktsomme forbi ham da vi tok bussen til Sandakan for en stund siden, og tenkte – der skal vi opp! Den dagen var hele toppen innhyllet i drivende tjukk tåke. Denne dagen var himmelen så klar som tindrende glass, og hver eneste lille topp der oppe glinset.
| I Kinabalu Prak: Malaysias minste orkidé, orangutanpalmen, lokal orkidé, Sabahs minste pitcherplante (50-øringstor mynt ved siden av), og kaninorkideen. |
Torsdagen ville vi altså tilbringe i den vakre nasjonalparken og UNESCO-verdensarven Park Kinabalu. Parken er stor og vill, og har et nett av turstier hvor en kan traske omkring. Vi var også så heldige å få en omvisning i den store, botaniske hagen parken også har. Guiden var ung og godt skolert, og greide å relatere plantekunnskapen sin til sin lokale hverdag. Han viste oss bær vi kunne spise, fortalte om medisinplanter som tradisjonelle preventiver. Han fikk oss til å huske planter fordi de lokalt har lette navn, som Mikke Mus-blomsten, spøkelsesblomsten, kaninorkideen og orangutan-palmen. Sabahregionen er særlig kjent for å ha mange typer pitcher plants og over 1200 ulike slag orkideer. Vi fikk se orkideer som bare var så stor som et knappenålshode, og fant ulike pitchere. Turen gav oss et fint grunnlag til selv å titte etter blomsten dagen etter, da vi begynte å kravle oss oppover den steinete stien opp Mount Kinabalu.
| Jonas på høyde med Galdhøpiggen (2469moh). En smule grønnere omgivelser her - fortsatt tett jungel langs stien |
Etter å ha betalt blodpris for å ligge på 6-mannsrom uten do og dusj, fikk vi en
god frokost, og labbe i vei. Stien ser noen ganger ut som en jordtrapp fra et fantasyeventyr, andre ganger som en uttørket bekk. Bortsett fra de første hundre meterne går det bare én vei – oppover. Mount Kinabalu er bare 9-10 millioner år gammelt. Stort sett bestående av granitt er det et ungt fjell som fortsatt vokser med 5 milllimeter i året. Briten som fikk (den offisielle) æren av å bestige fjellet først het Low, og dermed heter ironisk nok det høye toppunktet Low’s Peak.
god frokost, og labbe i vei. Stien ser noen ganger ut som en jordtrapp fra et fantasyeventyr, andre ganger som en uttørket bekk. Bortsett fra de første hundre meterne går det bare én vei – oppover. Mount Kinabalu er bare 9-10 millioner år gammelt. Stort sett bestående av granitt er det et ungt fjell som fortsatt vokser med 5 milllimeter i året. Briten som fikk (den offisielle) æren av å bestige fjellet først het Low, og dermed heter ironisk nok det høye toppunktet Low’s Peak.
Vi startet på 1800 meter, og skulle i første omgang opp til base campen Laban Rata på 3200 meter over havet. De seks kilometerne tok oss 4,5 time, botanikk og lunsj inkludert. De første to kilometerne gikk lekende lett gjennom dampende het jungel. Været var like rørende godt som dagen før.
De neste to begynte jeg (men egentlig ikke Jonas) å kjenne det i kroppen, og etter lunsj tiltok både brattheten og trettheten. Vegetasjonen endret seg i retning av mer sand og mer krokete trær, men det var her pitcherplantene trivdes best. Det mest inspirerende var kanskje de sterke bærerne som fraktet opp alt som trengtes oppe på basecampen. De passerte oss smilende mens de på sine sterke rygger bar opp mot 50 kg, festet med tau på en enkel treplate, og gjerne med det enkleste fottøy. Den siste kilometeren var de vanligvis sterke (svømme)armene mine gelé, og den fine bambusvandringsstaven jeg hadde lagd meg var ikke til like stor hjelp. Hver eneste del av kroppen kjentes bare – svak. Jonas hadde derimot krefter igjen, og spurtet de siste 500 meterne.
Vel framme på hostellet på Laban Rata, var vi heldigvis bare fire på seksmannsrommet – rommet var bare 1/3 så stort som det forrige (og enda mer overpriset). Vi var nødt til å hvile – selv om vi visste at vi måtte legge oss til å sove på ordentlig like etter middag. Etter et fyrverkeri av en solnedgang, med de mest hinsides fine skyformasjoner, køyet vi, men fikk selvsagt ikke sove noe særlig. Nattmatfrokosten var likevel kl.2, og for å rekke soloppgangen med god margin, begynte vi å gå de siste 2,7, temmelig steile, kilometerne allerede kl. 2.45.
Vi begynte å gå i sikk-sakk over de bare, fuktige steinhellene for å gjøre stigningen mindre bratt. Lufta ble enda tynnere, og snart kunne vi skru av hodelyktene. Over oss blinket den klareste stjernehimmel, månen var som en kjempelykt, og Karlsvogna, her tippet på hodet, ledet oss oppover mot den høye fjelltoppen. Vinden var ikke særlig hard mot oss, men varmen fra dagen før var vekk. Her oppe på barfjellet var det ordentlig kaldt.
Siden vi lå godt an tidsmessig, tenkte vi at det var lurt å holde seg i bevegelse så lenge som mulig. Vi var bestemte på ikke å haste, men plutselig skjønte vi at vi var aller først. Jonas stresset fortsatt ikke, men sa; ”om du hører de der svenskene bak oss, så må du si fra. Da løper jeg. Ikke om de svenskene (et par lystige yrkesdykkerbrødre fra Norrland) skal få slå meg!” Ikke før hadde han sagt det, dukket den ene av dem, Patrik, opp ved siden av oss. Wosj! Sa dét, så jog Jonas av gårde. Ikke egentlig særlig velbegrunnet, for svensken hadde begynt siste etappe langt seinere på morrakvisten enn oss. Men – Jonas hadde spart på kreftene ved sikksakkingen, og raste forbi de utslitte klatrerne som den seneste halvtimen hadde sprintet forbi oss. ”JOHO!” hørte vi ikke lenge etter. Det var Jonas som hadde kommet først av alle til toppen.
Klokka var 5, og alle varme klær kunne ikke holde den kjølige nattevinden av kroppen. En drøy time ventet vi, mens de svenske brødrene buldret og gratulerte alle som kom til toppen. Vi byttet til tørt undertøy, kikket på et par utholdende fjellrotter som levde på 4095 moh, og fikk ettersom det ble lysere se stadig mer av det majestetiske fjellmassivet rundt oss.
I øst, akkurat der det begynte å lysne, lå de eneste skyene som var på himmelen. Så skulle vi altså ikke få den spektakulære soloppgangen; men vi hadde fått alt annet. Tilfredsstillelsen var total, og årets første og største tindebestigning var fullendt.
Snart var den varmende sola over den tynne skydotten, og da vi begynte å bevege oss igjen, fikk vi raskt varmen i oss. Foran oss lå et boblende tåkehav over dalen. Bratte skrenter skulle forseres den andre veien. Å klatre ned er minst like tøft som å klatre opp. Derfor ligger jeg fortsatt i hotellsenga og skriver. Det er mørkt ute, og vi veit at byen som har vært så stekende varm hele dagen nå begynner å komme til liv. Ned til kaia med oss; en siste gang. I morra venter en reise som vil ta ganske nøyaktig 24 timer.
May 28, 10:12 AM
Dagen etter fikk vi se red leaf monkies ved de ekle, fascinerende Gomantong Caves. Red leaf-apene er i slekt med silver leaf-apene, og blir av lokalbefolkningen sett på som ”good monkies” (i motsetning til f.eks makakene; som er ”bad monkies”). De gjorde noen imponerende sprang da de slapp seg fra de høye trærne til de lave buskene hvor det var fine, ferske skudd å knaske på.
I hulene var det bittesmå, søte fugler kalt swiftlets. Dette er fuglene som lager de spiselige og svært eksklusive redene til fugleredesuppen som har nytt stort popularitet blant velstående kinesere (Malaysia har en stor og velstående gruppe kinesiske innvandrere). Redene lages på to måter. Svarte reder lages av fuglenes spytt, samt litt kvist og fjær. Hvite reder lages kun av fuglenes spytt. Ganske frastøtende i seg selv, men de enorme limestone-hulene har mer guggis å by på.
I midten er det nemlig en hel haug (et lite fjell, nesten) av guano. I tillegg til fugl, er hulen full av flaggermus. Gangveiene og veggene overstrødd av kakkerlakker som kravler og kryper. Ikke særlig fristende å holde seg fast i gelenderet tross den sleipe plattingstien. Delikate saker, altså. Hele hulen stinker av ammoniakk og jævelskap.
Fordi swiftletsene er blitt truet fordi folk henter ned redene før fugleungene er flygeklare, er arten nå truet. Det er imidlertid innført reguleringer som skal bidra til å øke fuglebestanden, men i følge Eddie, guiden vår, er det fullt av pirater og korrupsjon også her.
| Hvitt rede til venstre, "svart" rede til høyre. Forsiktig - disse er verdt tusenvis av kroner, og kan bli fugleredesuppe. |
| Happy Chinese New Year! |
Tilbake i Sandakan tok han oss med til et stort, dyrt, kinesisk buddhisttempel, og til den delen av byen som bor ute på vannet – vannlandsbyen. På stolper og bundet sammen av rette gangbroer ligger rad på rad med hus. I følge Eddie er det sjøsigøynerne (sea gypsies) som holder til her. De har særs dårlige sanitære forhold, selv om husene er herlig fargerike, og varierer i standard fra rønne til villaaktig.
| Stolpebyen huser hundrevis av familier, og utgjør en egen bydel i Sandakan. |
Eddie forlater oss etter at vi sammen har vandret rundt i Sentralmarkedet. Der selges tørrfisk og tørr sjømat i alle dunstende varianter, flotte frukter i alle former og farger, krydder, pastaer og friske urter. I en egen hall er det fiskemarked, hvor sprengrunde, fristende tunfisker ligger side om side med sprellende ferske reker. På fiskerbenkene som ikke er i bruk, ligger unge menn og tar seg en blund. Et selsomt syn. Folk her er vennlige, hilser og prøver seg på et par fraser på engelsk, men snakker for øvrig mest lokale språk.
| Deilig marked |
Stort sett finner vi ut det vi skal, men det er vanskelig å få forklaringer på våre mange nysgjerrige hva- og hvorfor-spørsmål. Folk her har påfallende dårligere engelsk enn i Kuala Lumpur.
Nå sitter vi på flyplassen i Sandakan. Hadde Fauske hatt en flyplass, hadde den vært sånn her. Sandakan minner om Fauske. Bortsett fra at det regner verre enn i Bergen. Det er virkelig seriøst monsunregn, knallhardt og tett, tett.
May 30, 04:35 AM
På ettermiddagen var vi blitt fortalt at vi ville være de eneste gjestene. Men heldigvis kom det et par kjørende – de underholdende Gloria og Mark fra Oxford. De greide seg greit gjennom den økonomiske resesjonen i England fordi gulvleggerarbeidet til Mark – seagrass, er veldig poppis i England nå. Vi skravlet med dem fra slutten av lunsj til vi skulle ut på båttur igjen.
Gloria og Mark satte av penger gjennom året og tok seg hvert år en månedlig reise til akkurat der de hadde lyst. De gjorde det slik at de leste seg grundig opp, men så lot de det stå til med leiebil, nokså lite strikte reiseruter og få bookinger. De bor både på dyre hoteller og billige backpacker-steder, akkurat slik vi også liker. Det var deilig å møte et middelaldrende par som tenker så likt som oss – det betyr kanskje at vi kan fortsette som vi gjør.
De bedyret likevel at de hadde dårlig karma, og ganske riktig begynte det å regne en time før vi skulle ut på elvetur. Det stoppet ikke, og de første femten minuttene av ettermiddagens elvesafari så vi ikke noe som helst. Vi ble bare ganske kalde.
Men så klarnet det opp, regnet gav seg, og eventyret kunne begynne. Mark elsker fugler, og kunne nevnene på alle. Vi så flotte ørner og hauker, sjeldne stormstorker, darters, king fishers, en buffy fish owl, dollarbirds, bee-eaters, colorful pigeons og flere. Og så, mest fantastisk – den ene arten hornbill (nesehornfugl) etter den andre. Det finnes åtte arter i Malaysia, og seks i Sabah-regionen. Først så vi den samme som tidligere på dagen - oriental pied hornbill. Så kom vi forbi flere black hornbills. Så svevde jaggu et par sjeldnere, enorme, sky white crown hornbills over elva og inn i skogen. De har brusete, hvite, fluffy dusker på hodet.
| Den utrolige nesehornfuglen sitter og fikser på sveisen i treet rett over oss. Han spiser fiken, og når han synes vi har gispet nok over ham, begynner han å slippe råtten frukt på oss. |
Den aller mest utrolige av disse nesehornfuglene, er selve rhinoceros hornbill. Den digre, helt spesielle og majestetiske fuglen er et utrolig syn. Over den brede, gule stjerten strekker det seg et tykt, svart bånd. Kroppen er svart, mage hvit, og den høres ut som en svane når den
flakser over hodet ditt. Nebbet er langt, krumt og hvitt, og over nebbet svinger seg et stort rød-gult horn. Vi var så heldige. Vi traff tre stykker. Like inntil der plantasjene tok til igjen stod en liten treklynge med røttene i elva. Jacob navigerte seg elegant inn under trærne, til vi satt like under to flotte rhino hornbills og kunne titte opp på hvordan de stelte seg og knasket fiken. Men selvsagt var de oppmerksomme på oss, og plutselig begynte det å regne frukt ned på oss. Hehe. Vi koste oss fælt, ikke minst den fugleglade Mark.
flakser over hodet ditt. Nebbet er langt, krumt og hvitt, og over nebbet svinger seg et stort rød-gult horn. Vi var så heldige. Vi traff tre stykker. Like inntil der plantasjene tok til igjen stod en liten treklynge med røttene i elva. Jacob navigerte seg elegant inn under trærne, til vi satt like under to flotte rhino hornbills og kunne titte opp på hvordan de stelte seg og knasket fiken. Men selvsagt var de oppmerksomme på oss, og plutselig begynte det å regne frukt ned på oss. Hehe. Vi koste oss fælt, ikke minst den fugleglade Mark.
| Anna, Jonas, Mark, Gloria, Jacob og Eddie under Munchsk måne. |
Jacob la merke til noe stort som beveget seg i elva. En svømmende elefant! Bare toppen av hodet og øvre del av ryggen vistes, mens snabelen noen ganger kom opp for å sprute vann. Det var litt av et syn. Ikke minst da det kom én til. Samtidig er det deprimerende å vite at plantasjeeierne stenger av sine områder med elektriske gjerder. De gamle elefantrutene og -tråkkene ødelegges av plantasjene, og siden elefantene er fredet, stenger eierne dem ute med gjerder. De får bare mindre og mindre plass – de på Myne mente det var pga at villsvinene konkurrerer om maten med elefantene at de noen ganger kom til resortet når det var elefantflokker i nærheten.
| Vi fant en hel flokk med fantastiske neseaper - både mammaer, pappaer og babyer. |
May 30, 04:40 AM
Mens vi var i det vakre resortområdet i Kinabatangan, ville vi helst ikke nøye oss med elvesafeari – vi ville også så gjerne på trekking i skogen. Heldigvis sa han ja, den fine guiden vår Jacob.
| Superguiden Jacob |
Vi fikk endelig bruk for de spesialinnkjøpte iglesokkene våre, de som ser ut som noen store, mørkegrønne julestrømper. Vi fulgte en tråkket sti gjennom den vakre, tette skogen i utallige grønn-nyanser. Vi så kjempestore edderkopper, knallgrønne pinnedyr, men ingen igler. Heldigvis.
| Kinabatangan-elva og jungelen |
| I det grønne |
| En orangutang i treet rett over oss |
| Det hjelpsomme Merbau-treet |
På vei tilbake viste Eddie og Jacob oss det spesielle, enorme Merbau-treet i skogen like ved Myne. Det er et kjempehøyt og kjempedigert tre som er helt hult inni. En åpning nede ved foten er akkurat stor nok til at en kan krype inn i treet. Når du er inne, ser du at det er plass til i hvert fall fem mennesker der inni treet. Under andre verdenskrig herjet japanerne i dette området. De stjal avlingene og voldtok de unge kvinnene. Dette treet var redningen for mange. Her ble mat og jenter stablet inn og gjemt når et angrep nærmet seg byen. I Merbau-treet var det ingen japanere som lette.
| Jonas i treet |
I hagen gresset en liten flokk fantastisk rare villsvin – skjeggsvin (bearded pigs) – en art som finnes i Sabah, og som har greid seg kanskje pga de mange muslimene i befolkningen, som ikke har jaktet på gris.
May 28, 09:32 AM
Etter Elefantdagen, kom Orangutangdagen. Vi stod opp kl. 6, og var ute i båten med guidene Jacob og Eddie, samt og det rare paret som ikke var et par, men en blid malaydame og en noe mutt og rar nordmann, som aldri tilkjennegav for oss at han var norsk.
Først så vi fugler. Så kom vi til et område der de andre så en orangutang som gjemte seg bak to trær. Jeg så den først da den hoppet ned, og hang etter en arm. Heldigvis kom vi forbi et område der det bodde en større hann. Ham fikk jeg sett ordentlig, ordenlig. For en flott fyr. Han var majestetisk, og satt oppe i et tre som hang utover elva, og spiste frukt og blader. Han var lett å få øye på, og han stirret ned på oss. Det store, rustrødoransje dyret har et vakkert ansikt, vennlig nesten, og framstår ganske søt og flott på en gang.
Siden kjørte vi inn en smal, liten elv, og kom til en av elvas flere oxbow lakes. På vannet der vokste et vakker teppe av grønt, med hyasintaktige blomster. Langs elva bor mange fantastiske fugler. Vi så flere flotte hornbills (nesehornfugler), de med hvit casque (et horn på toppen av nebbet), og flere fargerike, små, kule king fishers i blått, gult og oransjerødt. Svømmende i vannet på vei tilbake så vi en stor øgle – monitor lizard med tunga følende ut av munnen. Vi så også de rampete langhalete makake-apene.
May 30, 04:36 AM
På med safarihatten og fram med kikkerten – vi har droppet å ta med oss ordentlig kamera (noe som stort sett går greit men som vi noen ganger angrer veldig på) – det er på tide med jungeltur!
I ettermiddag var vi på elvesafari. Det er regntid, og veier, grøfter og skoger er oversvømte. Derfor var det fint å sitte i båten. Jeg elsker å sitte i små båter og sige nedover brede, seige elver i grønne, dype regnskoger. Vi så nesten ingen dyr før vi traff det vi håpet kanskje aller mest på å treffe – pygméelefanter!
Det var fem stykker, tre store, en ganske liten og én baby. De stod ved elvebredden, stampet rundt i gjørma og gomlet i seg deilig gress og tykke strå. De virket ikke særlig brydd av det menneskelige selskapet. Vi stod riktig lenge og så på dem, før vi endelig kjørte videre. Da skjønte vi at det ikke bare var fem elefanter, men en hel flokk. Jonas telte sytten stykker – (relativt) store og små, unge og gamle. Det er utrolig fint å se ville dyr der de hører til – ute i det fri.
Vi har sett: skjeggete gris/skjeggsvin – en type villsvin med bart og skjegg og bust på siden, med kjempestor og lang snutetryne og små artige ører. Det tasser 6-7 stykker utenfor på gårdsplassen akkurat nå. Cynthia som jobber her sier at når det er flokker av pygméelefanter i området, har de en tendens til å trekke mot folk, fordi de visstnok kniver om den samme maten.
May 30, 04:38 AM
Etter den spennende urskogturen på orangutangreservatet, kjørte vi to timer gjennom palmeoljeplantasjer for å komme til mer skog. Det føles rart og uggent. Vi må på en eller annen måte rettferdiggjøre det for oss selv, men her sitter vi nå, på det skjønne stedet Myne Resort, mer eller mindre på den store floden Kinabatangan, nest største elv i Malaysia. Stedet er nytt, med et stort felleshus – en åpen restaurant – og mange små chaleter, vakre hytter der gjestene bor. Maten her er en usedvanlig vellykket fusion av malay og vestlig kjøkken – utsøkt og velsmakende. Her er alt utrolig smakfullt, rett og slett. Kelneren snapper ikke tallerkenen fra deg mens du fremdeles tygger på siste biten (slik de gjør veldig mange andre steder på Borneo). Det er ikke musikk – bare de fine skoglydene omkring. Det finnes tannpirkere, og til og med brunsukker.
Dessverre er det vanskelig å la være å tvile litt på filosofien her. I en kasse på resepsjonen lever (så vidt) tre babyskilpadder. Alle bygningene her er bygd med lokale hardwood-treslag. Så vidt jeg kan forstå er det altså den type regnskogtømmer en vanligvis jobber for å begrense. Jonas sier; men det er jo ikke sikkert det er jomfruelig naturskog. Riktignok ble området vi kjørte gjennom på vei ut hit ryddet for regnskog allerede på 60-tallet, men vi har nå sett flere nyryddede områder, og vi vet jo godt at det er plantasjeekspansjonene som tar knekken på regnskogen her på Borneo. Det gnager i hjertet. Jeg vil så gjerne vite, samtidig som jeg vil være en hyggelig og høflig turist som ikke kritiserer lokalbefolkningen i tide og utide.
Jeg kom over en lapp som sa noe om Nestlé sine reforestation- og Re Lief-prosjekter. Da ble jeg plutselig litt redd for at vi er på et Nestlé-resort. Det stemmer jo med brunsukkeret og tannpirkerne. Nestlé ville tenkt på dét.
Recent tracks
Top artists
Top tracks
-
24 plays
-
23 plays
-
22 plays
-
21 plays
-
20 plays
-
19 plays
-
19 plays
-
19 plays
-
19 plays
-
18 plays
-
17 plays
-
17 plays
-
16 plays
-
16 plays
-
16 plays
-
16 plays
-
15 plays
-
15 plays
-
15 plays
-
15 plays
-
15 plays
-
15 plays
-
Tropicalia by Beck14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
14 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
One Evening by Feist13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
-
13 plays
.jpg){kind=link}
life_2_41s-041.jpg){kind=link}
life_2_31s-031.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.JPG){kind=link}
.JPG){kind=link}
